Jeg vil ta et nylig eksempel: søksmålet mot J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS fra en røyker som pådrog seg lungekreft, antakelig på basis av røykingen. Rettssaken kostet Tobaksfabriken vel ni millioner kroner, et beløp som fabrikken av ymse grunner ikke krevde tilbake fra de etterlatte. Det er ikke urimelig å gjette at saken har kostet samfunnet, det vil i praksis si oss skattebetalere, et like stort beløp. Er dette vel anvendte penger? Svaret er nei. Jeg skal ikke gjenta Høyesteretts inngående vurdering av de forskjellige momenter i saken, men peke på en enkelt setning: «... det fortsatt berodde på den enkeltes frie valg om man ville begynne å røyke.» Tobakk er en lovlig vare, selv om den dreper, på samme måte som vin, brennevin og andre helseskadelige produkter som vi putter i oss. Vi har valgene, fordi vi lever i et fritt samfunn. Men da må vi også ta ansvaret, og det må hver enkelt av oss ta selv. Det er helt utrolig at det er nødvendig å påpeke en slik selvfølgelighet. Men på tvers av dette finnes det altså jurister som er villige til å bidra til at samfunnets midler skal anvendes på slike håpløse prosjekter. Hvordan skal man unngå sløsing med store pengebeløp som så aldeles åpenbart kunne vært bedre anvendt? Det eneste svaret jeg ser på dette er at advokatene bak helt urimelige ankesaker må kunne pålegges et personlig ansvar for å dekke de unødvendige utgifter. Domstolene må, når rettssaken er avsluttet, samtidig foreta en vurdering: Var dette en nødvendig eller en aldeles urimelig sak? Og i det siste tilfelle må regningen ikke sendes til oss skattebetalere, men til den ansvarlige, altså den eller de advokater som rådet til en anke til Høyesterett.

JOHN LUDVIG LARSEN, PARADIS