Av Per Thorvaldsen

Folket står frem med traumatiske kollektivopplevelser i avisen. Dagen etterpå informeres vi av BT at Bergens myke veimillioner skal brukes til å fjerne fergemannen i Hardanger, og at SV gir blaffen da de har tapt allerede. Er det virkelig så ille? Finnes det ikke kollektive lyspunkt i tilværel-sen? Selvfølgelig gjør det det!

Her om dagen måtte jeg ty til kollektive løsninger da jeg i embets medfør skulle avlegge Ulriksmasten et besøk. Medbrakte kabler og måleinstrumenter forbød individuelle innfall som å forsere fjellet for egen maskin. Hele formiddagen var satt av da jeg regnet med å stå og blomstre ved Ulriksbanens nedre stasjon i timevis. Hvor feil jeg tok. Ikke før hadde jeg satt ned utstyret, så kom gondolen dinglende. Det gikk oppover i et susende tempo gjennom det gule lokket med herlig utsikt over byen, glemt av nasjonale trans-portplaner. Himmelen var full av kondensstriper fra et veldre-vet kollektivtilbud utenfor kommunal kontroll — fra min arbeidsplass går det faktisk ofte-re fly til Oslo enn buss til Bråtet.

Etter et par timer med lystig arbeid hadde jeg tenkt å bruke resten av dagen på Ulrikskafeen i påvente av skyss nedover. Det ble med tanken. Ikke før var jeg kommet utenfor, så var gondolen klar til avgang. Denne gang den gule. Tilfeldig? Neppe! Vel nede klippet billettøren hull i postkortet jeg hadde fått på turen oppover. Vandal. Hei, post-kortet var jo billetten og nå kunne den resirkuleres til venner og kjente - did that, done that. Takk til Ulriksbanen! Jeg spurte hvor ofte banen egentlig gikk. Hvert syvende minutt!? Hører dere Gaia? Dette er faktisk Bergens beste kollektivtilbud, og hvorfor ikke kopiere suksessen. Ta en buss, kast ut setene og annen luksus, tilby kun ståplasser, hev prisene, kjør med hyppige avganger også i helgene til steder hvor ingen bor og triumfen er sikret. Spøk til side.

Vi forventer ingenting. I påvente av det totale kollektive sammenbrudd foreslår jeg at de ansatte ved Bergens største arbeidsplass - Haukeland sykehus - heller utnytter dette enestående tilbud som jeg har oppdaget enn å vente på at bybanen skal ta svingen innom i 2025. Etter en lang og travel arbeidsdag, er det bare å ta banen til Ulrikens topp. Og der høyt hevet over løftebrudd, kollektivt mas, miljøhysteri og ideologisk visvas, har en det beste utgangspunkt for å nå hjemmets lune rede.