Denne uken stakk Arafat innom byen som gav Oslo-prosessen navn. I fjor var det slutt på å late som om prosessen eksisterte, for nå fantes bare intifada og israelsk militær styrke.

Som Kværner

Arafats palestinske styre beskrives som Kværner på konkursens rand. Den akutte årsaken er israelske tiltak. Blokade, avstengning og tilbakeholdelse av midler kveler den palestinske økonomien. Like negativt er det at selvstyret ble et vanstyre, så penger forsvant til nytte for de få. I neste omgang blir det vanskelig for giverlandgruppen å løse problemene ved å kaste enda mer penger på dem. Infrastrukturen, også den kontrollerende, for å nyttiggjøre økonomisk bistand svikter. Svikten forstørres av at det palestinske selvstyret verken er et selvstyre eller et statsapparat, men en bastard. Kanskje går det an å drukne Arafat i dollar, kroner og euro, men det blir ikke noe pent lik for det.

Det skyldes altså Arafat og hans maktapparat, klanens gamle vaner, og situasjonen, forhandlingssituasjonen. Gapet mellom ord og virkelighet sees også når Israel vil at Arafat skal stanse terroren med myndighet som om han leder en palestinsk stat.

Den vil uansett ligne en bantustan, men den israelsk-palestinske konflikten er to parters strid om en minidel av kloden. Pessimistene så ingen løsning, for de fant ikke plass til to folkegrupper, og Osama bin Laden og jødiske ekstremister er i alle fall sams om at det får holde med én. Oslo-prosessen var forsøket på det muliges kunst, som her rettere bør kalles det umuliges kunst.

Arafat har drevet dobbelttale om de politiske målene og fred og ufred når han har henvendt seg til det palestinske opprøret og til Vesten. Det fanger ham når kompromisset skal forklares, og Bill Clintons forgjeves mekling i Camp David i fjor ble et sannhetens øyeblikk også for Arafat. Kompromisset forberedes heller ikke i palestinske skoler. Eller av israelske soldater.

Arafat kan undertrykke kritikk av sitt regime og fengsle opposisjonelle, men er så uten makt til å ta terrorister. Han er uklar tilpasset anledningen, som en gang tilsier en mykere linje overfor organisasjoner som Hamas, en annen gang hardere.

Den israelske regjeringen krever klarhet, men fører en politikk som driver Arafat videre i uklarheten, og den drepende israelske maktbruken legitimerer det Arafat skal ta avstand fra.

Hvor skapet skal stå

Statsminister Ariel Sharon fører en bevæpnet politikk med innslag av terrorisering ettersom den i tillegg til å skulle være et forsvar mot palestinske angrep og terror vil påvirke og disiplinere en folkegruppe ved å skape frykt.

Skuddene ligner en erstatning for politikk. Militær sikkerhet får prioritet: Ehud Baraks regjering gikk for langt i innrømmelser, og intifadaen viser at palestinerne må fortelles hvor skapet skal stå. Mens man venter på at lærdommen skal synke inn, må Israel, alltid redd for å fremstå svakt og dermed sårbart overfor sine fiender, demonstrere ubøyelig styrke.

Sharon gikk til valg på at israelerne igjen skulle bli trygge. Det er de knapt blitt. De vil støtte Sharon i harde tiltak mot terrorister, men ser de hos ham en politikk som fører videre enn dette og består av mer enn likvideringspolitikk og gjeninnmarsj i palestinske byer?

Sharon forlanger at Arafat utleverer de skyldige når en israelsk minister blir drept, og han slår til militært når intet skjer. Han beviser Israels styrke, men også at han deler Arafats politiske stagnasjon.

Han peker på Arafats tvetydighet overfor palestinske militante og forlanger tydelighet, men den politiske plattformen Arafat skal få stå på når han sier det som kreves er skrøpeligere enn den Barak tilbød. Sharon lovet israelerne mer sikkerhet og palestinerne færre innrømmelser. Det har vist seg at dette henger dårlig sammen. Det raser.

Sharons bevæpnede politikk fremstår som en systematisk undergraving av Arafat og det palestinske selvstyret, en diskreditering. Likvideringspolitikken skal ramme det man kaller terrorens bakmenn. Retorikken om Arafat plasserer ham logisk på likvideringslistens topp.

En gang

En gang prøvde Israel å satse på det man kalte moderate ledere på Vestbredden, men motarbeidet sitt eget forsøk med sin egen politikk i de okkuperte områdene. Så ble man nødt til å satse på Arafat, akkurat da han trengte et comeback etter å ha tippet feil vinner i Golfkrigen. To behov møttes. Sharons politikk bygger ikke opp noen moderate krefter på palestinsk side, den fremmer den usunne ekstremkosten i palestinske skolebøker. Men kanskje foretrekker Sharon like godt å snakke direkte med Hamas et Co. Med mindre han stoler på at Israels militære arsenal holder palestinerne i sjakk og gjør kompromiss unødvendig for andre enn dem.