Av Live Kleveland Karlsrud, jurist og informasjonsansvarlig i Dyrebeskyttelsen Norge

TV 2 anklages for å «spre usannheter» om pelsnæringen fordi de har vist filmopptak av rev i bur. Ungdomspartier som har tatt avstand fra pelsfarming, anklages for å være «uskyldige og naive». Dyrebeskyttelsen Norge, som bl.a. ved hjelp av Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning har dokumentert forholdene i pelsnæringen, anklages for ikke å være en «faginstans». Undertegnede beskyldes for å «drive på kanten av det lovlige». Navngitte, utenlandske forskere anklages for å være «EU-byråkrater».

Jeg avstår fra å gå til personangrep på pelsnæringen, og vil heller ikke bruke tid på å forfatte et forsvar mot Heggsets beskyldninger. Heggset anfører imidlertid også en del uriktige faglige påstander, og disse vil jeg gjerne kommentere.

I Norge var pelsfarming uregulert frem til 1998, da en forskrift om pelsfarming trådte i kraft. For eksisterende bruk trer forskriften ikke i kraft før i 2009. Dette betyr at i ni år fremover kan rev og mink holdes innesperret i så små bur som farmeren vil. Om ni år har en rev krav på minimum 0,8 kvm «tumleplass», mens to mink sammen må nøye seg med en kvart kvadratmeter.

EU har fastslått at alle land som vil, står fritt til å forby pelsfarming. EU har pr. i dag ikke noe eget regelverk om pelsdyr, men er i ferd med å utarbeide et minimumsdirektiv. Dette regelverket vil ha liten betydning for de fleste EU-landene, siden mange allerede har bestemt seg for å avvikle pelsfarming, og er godt i gang med dette. Sverige, Østerrike, Sveits, flere delstater i Tyskland, England og Nederland har enten forbudt pelsfarming eller regulert farmingen så strengt at den i praksis er nedlagt. Dette har de gjort på bakgrunn av grundige vitenskapelige undersøkelser fra en lang rekke forskere.

Både i Norge og i andre land med pelsproduksjon finnes det forskere som mottar penger fra pelsorganisasjonene for å forske for dem. Slike forskere vil selvsagt, i motsetning til andre forskere, forsvare næringen.

Hovedproblemet med å holde dyr innesperret i små bur livet gjennom, er at man fratar dem muligheten til å oppføre seg slik det er normalt for dem: Til å løpe, grave, svømme, sloss, kose, undersøke, snike og jakte. Akkurat som mennesker har dyr behov for utfordringer, og for å mestre sin egen hverdag.

Når dyr lever i et stimulifattig miljø, vantrives de. Vantrivselen kan bli så ille at dyrene utvikler abnorm adferd, f.eks. at de begynner å hoppe ørkesløst frem og tilbake uten mål og mening. Vitenskapelige studier tyder på at rev lider av slik stereotyp adferd minst en halv time i døgnet.

Pelsnæringen koster norske skattebetalere 70 — 80 millioner kroner i året. Næringen er svært konjunkturutsatt, og skaper slik sett ikke trygge og gode arbeidsplasser i distriktene. I tillegg er næringen svært mannsdominert; hele 80 prosent av farmerne er menn. Slik sett får skattebetalerne lite distriktspolitikk ut av kronerullingen til fordel for pelsfarmerne.

Pelsnæringen benytter seg av biprodukter fra slakteri- og fiskerinæringen, men dette avfallet kan brukes på langt mer miljøvennlige måter. F.eks. kan det utnyttes til kompostering for matproduksjon, og slik gå inn i verdikjeden til nytteprodukter i stedet for å bidra til fremstillingen av pyntekanter på klær.

Pelsnæringen representerer selv et avfallsproblem både på grunn av gjødselen fra dyrene, og på grunn av de flådde skrottene deres.

Det er vanskelig å se egne feil. Det er derfor ikke til å undres over at pelsnæringen selv stiller seg uforstående til den stadig økende kritikken mot deres dyrehold. Pelsnæringen bør likevel kunne akseptere at holdet av dyr i bur kritiseres på saklig grunnlag, uten å gå til personangrep.