Av Live Kleveland Karlsrud,

jurist Dyrevernalliansen,

Anton Krag,

biolog Dyrevernalliansen

Ja eller nei til pelsdyr i bur? Arbeiderpartiet skal svare på landsmøtet sitt 8.-11. november.

Noen hundre årsverk målt opp mot lidelsen til dyrene. Er det så enkelt? Avstemningen gjelder ikke bare én million innesperrede rever og minker. Den gjelder et etisk verdivalg:

Er det etisk galt å plage ett individ for å tilfredsstille et annet? Ja, utvilsomt. Iallfall når det gjelder f.eks. menns behandling av kvinner, en befolkningsgruppes behandling av en annen osv., prinsippet gjennomsyrer hele vår lovgivning. Men ikke dyrevernlovgivningen. Bør prinsippet også gjelde for menneskers behandling av dyr? Eller bør vi ha rett til å plage dem fordi det gavner oss selv?

Der det er motstridende interesser, er det vanlig å gjøre en etisk avveining: Enkelte rettigheter anses som viktigere (mer ukrenkelige) enn andre. Noen formål anses som mer tungtveiende når en vurderer hvilke rettigheter som skal vike. Et unødvendig formål er en dårlig grunn for å påføre lidelse.

I dagens Norge blir de fleste pelsene brukt til pyntekanter på dametøy.

Markedet skapes av en aktiv tilbyder: Pelsbransjen målretter reklame til designere og moteskoler, sliter for å opprette nye markeder i Østen, og arbeider hardt for å skape nye bruksområder for pels. Pels er altså ikke nødvendig for oss, det er et luksusprodukt, på lik linje med gåseleverpostei eller kosmetikk.

At dyr skal lide for dette, er vanskelig å forsvare etisk sett. Folk flest ser sammenhengen. En meningsmåling som Opinion utførte for Dyrevernalliansen i 2002 viste at et klart flertall i befolkningen tar avstand fra at dyr må lide for luksusformål.

Det bør være lov å spise godt og pynte seg, men ikke å plage dyr for det.

Akkurat som barn og psykisk utviklingshemmede er dyr prisgitt at andre fremmer deres sak. Dyr kan ikke selv stille krav eller melde fra om overgrep. Derfor bør det offentlige ha en særlig interesse i å verne disse aller svakeste og si nei til pelsfarming.