Fra 1976 til 1990 organiserte han som leder for Eritrean Relief Association forsyninger til befolkningen i de «frigjorte» områdene som Etiopias militærdiktator Mengistu Hailemariam prøvde å sulte ut. Etter seieren i 1991 avsluttet han sine jusstudier i England og USA. Tilbake i Asmara grunnla han et senter for menneskerettigheter, som ble stengt av myndighetene etter kort tid. Paulos kom i stadig sterkere motsetning til president Essayas, men har konsekvent satset på en forhandlingslinje. Han oppfordret presidenten til dialog, til å tillate en fri presse igjen, sette den ratifiserte grunnloven i kraft, og til å etablere en bred demokratisk debatt.

Eritrea har rukket å være i krig med alle sine naboer i løpet av sin korte historie som selvstendig stat. Essayas opprettet aldri det demokratiet han lovte da han som geriljaleder førte motstandsbevegelsen EPLF til seier i 1991. Essayas holder et jernhardt grep om sin egen befolkning, og oppfatter enhver antydning til kritikk som svik og forræderi. Nasjonsbygging må komme før individuelle rettigheter og demokrati, sier Essayas og nekter å skrive under på grunnloven parlamentet ratifiserte i 1997.

I 2000 forfattet Paulos sammen med en gruppe eritreiske intellektuelle, det såkalte Berlin-manifestet som krever demokrati i Eritrea. Våren 2001 inviterte femten høytstående politiske ledere, ministere og generaler, populært kalt «G-15», alle medlemmer av parlamentet og av partiets sentralstyre, Essayas til dialog om de samme krav. Hans eneste svar var: «Dere gjør en alvorlig feil.» Da forsto Paulos at han ikke lenger kunne leve trygt i Eritrea og dro i eksil i England, senere til USA og Canada. En uke etter 11. september 2001 kom en arrestasjonsbølge der de resterende elleve ble fengslet. Også journalistene som hadde rapportert om initiativet, ble arrestert. Alle ikke-statlige presseorganer ble suspendert — det er de fortsatt. Med unntak av to journalister sitter alle arresterte fremdeles i fengsel på ukjent sted, uten lov og dom, og uten kontakt med familie eller advokater.

Eritrea er et fattig land med små kjente naturressurser. Riktignok letes det etter olje, men hittil er oljerikdom bare en fjern drøm. Landet ligger i et ekstremt tørt strøk, og hvert andre år svikter regnet og avlingen slår feil. Landet har knapt nok mat til sin egen befolkning i normale år med god nedbør. Eritrea er avhengig av import og internasjonal matvarehjelp.

Paulos prøver å samle de forskjellige opposisjonelle kreftene i Eritrea rundt et ikke-voldelig alternativ, for en dialog som skal føre til fredelige løsninger på nasjonalt og regionalt plan. Han prøver å unngå at fortvilte mennesker i Eritrea ser sin eneste utvei i en ny bevæpnet motstandskamp, eller at frustrasjonen får folk til å lete etter en løsning i religiøs fundamentalisme. Halvparten av befolkningen i Eritrea er muslimer, og Midtøsten ligger rett over Rødehavet.

Den som kommer til makten gjennom våpenmakt, kan ikke være demokratisk, sier Paulos, for den som stoler på våpen, er ikke ansvarlig overfor folket.

Av Siegfried Pausewang, seniorforsker Chr. Michelsens Institutt