kronikkFredrik S. HeffermehlHistorien om hvordan Schengen-avtalen ble vedtatt har mye å si oss om grunnen for — og berettigelsen av - den politikerforakt som er utviklet i Norge. Et reelt demokrati forutsetter fri og respekterende diskusjon. Opposisjon må besvares, med reell argumentasjon og ikke nedkjempes ved å sikre at folk er uvitende om viktige fakta.

Schengen-avtalen plasserer Norge på innsiden av EUs yttergrense, og EU-organer får makt og myndighet i Norge på en måte som stemmer dårlig med folkets nei til medlemskap i 1994. For likevel å få det til, spilte ja-siden på politisamarbeid mot organisert kriminalitet, mens det store salgsargumentet var at vi alle skulle få ferdes fritt overalt i Europa.

For å få dette til å se ut som noe nytt og ekstra, ble det hevdet at vi trengte avtalen for 1) å bevare nordisk passfrihet og 2) å kunne reise uten pass over hele Europa i fremtiden. Politikere og media hausset opp dette til dimensjoner som om det gjaldt å bli kvitt pass som stemplet folk for religion eller hudfarge.

At det ikke blir så passfritt likevel, blir allment kjent først nå. Justisministeren sier at EU jo har regler om at alle overnattinger på hotell og campingplasser skal registreres, og i Norge er pass det eneste identifikasjonsdokument. Så ta alltid passet med. Nå også til Sverige og Danmark.

Feil skjer. Det utilgivelige er at folk ville ha fått vite sannheten om Schengen i tide om den politiske debatten og media ikke stadig fungerer etter Pravda-modellen i forhold til Brussel.

Stortinget vedtok sitt ja til Schengen, et viktig EU-vedtak, noen måneder før folket i valg kunne få sagt sin mening. Enda en gang ble demokratiet spilt ut over sidelinjen. Ja-siden har med ulike påskudd konsekvent søkt å hindre at EU blir sak i valgkampene. Like før endelig Schengen-vedtak skulle opp i Stortinget sendte jeg 19.5.97 innlegget «Passfrihet?» til Aftenposten: «Vil Schengen gjøre slutt på pass for reiser i Europa? Nylig bekreftet justisministeren noe ganske annet i Stortinget: folk bør «ta med seg passene allikevel, fordi en kan bli bedt om å identifisere seg alle andre steder enn akkurat på grensen». Det ville være interessant å få vite litt mer om sjansen for at svakere kontroll på grensene på lang sikt vil måtte oppveies ved at identifikasjonskort må bæres av alle og alltid?

Og hva med mulighetene for å motta besøk? Vil et Le Pen-ifisert Frankrike kunne avgjøre hvilke intellektuelle og fagforeningsfolk som vi i Norge kan motta til kurs og konferanser her? Mange fremtidige muligheter burde overveies og diskuteres bedre før Norge plasseres på innsiden av EUs yttergrense.»

Jeg har ikke for hånden kilden for mitt sitat fra daværende justisminister, men går ut fra at jeg fant uttalelsen i en av nei-avisene (Klassekampen, Ny Tid, Nationen) som det er påkrevd å lese for å være fullgodt orientert om problematiske sider ved EU som i stor grad neglisjeres av alle store riksmedier. Mitt innlegg hadde saklig sett klar interesse, og var ikke langt. Det ble likevel avvist.

Etter 1994 har flertallet på Stortinget opptrådt langt over kanten i forhold til Grunnlovens § 1 om at Norge er et selvstendig rike. Avtaler med andre stater forutsetter likeverdig status, men det kravet har ja-siden overkjørt, igjen og igjen. Frem til 1991-92 deklamerte også ja-siden lovsanger til Grunnloven, men siden har den vært håndtert som en besværlighet det gjelder å si minst mulig om. Problemet ble tydelig under behandlingen av EØS-avtalen.

Stortinget fikk 16. mai 1991 orientering om forhandlingsresultatet for EØS. Statsråden (Nordbø) fremhevet at EFTA-landene hadde oppnådd å bli likestilt med EF i avtalen. Spesielt viktig i så måte var det at tvister skulle avgjøres av en egen EØS-domstol hvor avgjørelsene «vil rette seg til de enkelte EFTA-land og til EF. De er derfor av folkerettslig karakter og skiller seg i prinsippet ikke fra virkningene av avgjørelser fra f.eks. Den internasjonale domstol i Haag.»

Suvereniteten var altså i behold - trodde man.

Men kort etter hadde EF-domstolen fått sett på avtalen og funnet den uforenlig med den overhøyhet EF-retten skulle ha i alle deler av EF-systemet. Høyres Kaci K. Five anbefalte i stortingsdebatten (17.12.91) å forhandle videre om EØS: «Konflikter med et lands grunnlov er noe vi i Norge tar svært alvorlig, og jeg har lyst til å understreke det akkurat i dag. ... vi kan nemlig ikke avgi myndighet, selv ved bruk av § 93-prosedyren, til en organisasjon vi ikke er medlem av. Og hittil har vi ikke lykkes i å løse det problemet ... »

Problemet er fortsatt ikke løst, og lar seg etter sin art ikke løse. Det er denne realiteten som søkes kamuflert bak de såkalte institusjonelle løsninger, som også ble anvendt for å få til europeiske pass- og politiunionen (Schengen).

Før denne beslutningen kom en grunnlovsutredning, i bokform, «Grunnloven og Schengen» av professor Ståle Eskeland. Her ble det påvist at en rekke forhold hver for seg ville kreve grunnlovsendring før Norge kunne gå inn i Schengen. Å følge Grunnloven ville bety flere års utsettelse, noe man løste ved å ignorere konklusjonene til Eskeland og de rundt 30 uttalelsene fra Andenæs, Castberg, Ekhoff og Opsahl, som han støttet sine konklusjoner til, ble heller ikke nevnt. Stortinget lukket øynene!

Flere universitetsjurister ble hørt i Stortinget. Den mest velvillige, professor Eivind Smith, var ikke mer entusiastisk enn at han kalte oppleggene for deltaking i både EØS og Schengen en «konstitusjonell katastrofe». Men de kunne passere, mente Smith.

Om ikke engang en katastrofe er juridisk uholdbar, hva blir da igjen av Grunnloven? Fins det da noen grenser for hva Stortinget kan foreta seg?

Vi ser allerede for lengst at advarslene mot Schengen var godt begrunnet. I Sverige og Danmark er man i gang med å innføre ID-kort som alle borgere må bære alltid. Diskusjonen går, i Norge er det taust - men selvsagt bare et tidsspørsmål før ID-kort må innføres også her. Styrket intern overvåking var forutsigelig og forutsagt følge når man opphever kontrollen med innreise. En gigantisk overvåking og elektronisk registrering av millioner av mennesker og med 50.000 terminaler som kan ta ut opplysningene, er et skrekksystem i forhold til personvern. Det er eklatant i strid med partiprogrammet i f.eks. Høyre - uten at partiet meg bekjent har reist innvendinger.

Ytrings- og møtefrihet er sterkt beskåret, som også forutsagt. Personer blir avvist på EU-grensen fordi de er uønsket i et eller annet EU-land. Store globale konferanser hvor man ønsker å lytte til folk fra den tredje verden må for fremtiden holdes utenfor Europa. Under den store fredskonferansen i Haag i mai 1999 måtte store grupper fra Bangladesh, Sri Lanka, India, holde seg hjemme.

I EU-saken har stortingsflertallet tatt seg store friheter overfor Grunnloven, finurlige påfunn av en art som man ikke godtar fra vanlige folk overfor vanlige lover. Erfaringen roper på en diskusjon om politisk kultur og grensene for flertallets maktbruk og arbeidsmetoder i vårt demokrati.

Vi har uten tvil fått et politisk klima hvor politikerne tar seg rett til å trumfe saker gjennom ved å holde folk i uvitenhet og ikke svare på legitime innvendinger. Det er innvendingenes karakter som avgjør om de har krav på et redelig svar, ikke hvor mange personer som hevder dem. Demokrati er ingen akademisk prateklubb, det er lov å kjempe for sin sak - på en redelig måte. Når makthavere prøver å ta innersvingen på folket, vil straffen komme i form av alvorlige overraskelser og tilbakeslag et sted lenger fremme.