Etter min smak har valgforskeren opptrådt adskillig mer tilbaketrukket enn partikaninen.

Denne situasjonen har fått etablere seg av en eneste grunn: De media som har benyttet seg av Aarebrots kommentarer, har sett seg tjent med den. Når nå Bergens Tidendes politiske redaktør etterlyser Aarebrots forskningsetikk i denne forbindelsen, virker det ikke så lite hyklerisk. For avisene, radio og TV kunne satt ut i livet sin egen presse— og medieetikk, og latt være å bruke slike innslag.

Når kommentarer fra en valgforsker blandes sammen med karakteristikker av politiske motstandere, er det ikke å undres over at det vekker negative reaksjoner. Fremskrittspartiet har særlig fått unngjelde. Men om noen føler at Arbeiderpartiet på denne måten har oppnådd en unfair fordel, så kan nok denne uroen legges til hvile. På den annen side er det en fare for norsk demokrati om folk blir forsøkt mobbet vekk fra å stemme på et reelt politisk alternativ til det noen oppfatter som den «statsbærende koalisjonen».

Det er selvsagt meget langt fra min hensikt å gå inn for en knebling av Aarebrot eller andre. Men han burde henvises til spaltene for leserbrev, med en kronikk i ny og ne, han som vi andre som hengir oss til politiske synserier fra tid til annen. Igjen: Det er avisenes og de øvrige medienes oppgave å trekke disse grensene. En kan ikke først dra nytte av dette stoffet, for så etterpå å fraskrive seg selv ansvaret og opphavsmannen det etiske gangsynet! Carl I. Hagen har fullstendig rett når han sier at dette først og fremst er et problem for avisene og mediene.

Når så det er sagt, så er det en lettelse om denne aarebrotske sjangerblandingen nå avsluttes i Bergens Tidende. Det er på høy tid.

AUDUN HOLME