Av justisminister Odd Einar Dørum (V)

I den senere tid har flere pårørende stått frem og spurt om ikke også de bør ha krav på prosessuelle rettigheter i saken og på bedre oppfølgning fra samfunnets side. Jeg synes disse foreldre og pårørende fortjener respekt for måten de har stått fram på, og vi som politikere skylder dem å ta utfordringen på alvor.

Som justisminister har jeg møtt mange pårørende — både til ofre og til gjerningspersoner. Jeg har lyttet til enkeltpersoner som har hatt sterke opplevelser.

Jeg har ønsket å ta budskapet om at pårørende føler seg tilsidesatt på alvor. Jeg har ønsket å høre hva som etter deres syn kan gjøres bedre. For meg er det blitt klart at vi har en jobb å gjøre på dette området.

Dyrekjøpte erfaringer

Foreldre som har opplevd at deres barn har blitt utsatt for noe kriminelt, er selv et offer for kriminalitet. De kan ha behov for hjelp og oppfølgning fra samfunnets side. Men selv foreldre som greier seg uten slik hjelp, kan ha behov for å vite at rettsapparatet ser også dem, og ikke ensidig fokuserer på gjerningspersonen. At folk flest opplever rettspleien som rettferdig, har verdi i seg selv.

Foreldre til barn som selv har begått kriminelle handlinger, vet noe om historien bak og hvorfor det gikk som det gikk. De vet hvilke forhold som kan bidra til at barn havner i kriminelle miljøer. Slike erfaringer fortjener også å bli lyttet til- og lært av.

For noen måneder siden møtte jeg foreldre til barn som var havnet i nynazistiske miljøer. De ba om møtet for å vise hvordan foreldre kan bidra aktivt for å hindre at andre unge havner i det samme miljøet. De vet noe om mekanismene som trekker en ungdom inn et kriminelt miljø. Slike foreldre er viktige medspillere i kampen for å få en ungdom vekk fra en kriminell løpebane. Dette er noe av årsaken til at jeg har foreslått at både foreldre og barnet selv plikter å møte til bekymringssamtale når barn under 15 år begår kriminelle handlinger.

Rettigheter under straffesaken

En måte å styrke offerets og de pårørendes stilling på, er å gi dem flere prosessuelle rettigheter under selve straffesaken. Hanne Harlem tok i sin tid som justisminister initiativ til en utredning om offerets prosessuelle stilling. Harlems initiativ var prisverdig, og det foreløpige resultatet- den såkalte Robberstad-rapporten- kommer med flere forslag på hvordan slike rettigheter kan utformes.

Justisdepartementet har nylig sendt denne rapporten på høring, sammen med forslag som tar sikte på å forbedre de pårørendes situasjon. Blant de spørsmål som berøres er om de pårørende bør få utvidet rett til bistandsadvokat, om pårørende og offeret skal kunne gis partsrettigheter i straffesaker og om pårørende skal få dekket sine reiseutgifter til og fra rettslokalet.

Hensikten med forslagene er ikke å åpne for «hevnjustis», slik enkelte hevder. Det er ikke grunn til å tro at det blir resultatet. Erfaringene fra Sverige og Finland viser at prosessuelle rettigheter av denne type ikke får slike konsekvenser. Tiltaltes rettssikkerhet blir ikke svekket vet at man i større grad gir rettigheter til offeret og de pårørende. Andre innvender at man heller bør yte økonomisk støtte og omsorg enn å utvide rettighetene under en rettssak. For min del er det vanskelig å se at det ene utelukker det andre.

Høringsfristen er 1. november 2002. Jeg håper at høringen kan bidra til en bred debatt om de prinsipielle sidene ved både offerets og pårørendes straffeprosessuelle stilling. Det er i så fall på høy tid.