Av Heidi-Anita Hansen

Når et familiemedlem blir psykisk syk rammer det hele familien. Klarer psykiatrien å se både de muligheter og vanskeligheter som kommer i kjølvannet av en psykisk lidelse? Mine erfaringer så langt er skremmende med tanke på at psykisk helsevern bør hjelpe til å minske problemene og hjelpe familier til på en bedre måte å fungere sammen.

Har ikke psykiatrien kompetanse og kunnskap nok til å håndtere de utfordringer som behandling av barn og unge kan være? Hvis det er slik at psykiatrien, med sin forankring i det biologisk-medisinske med en ferniss av psykodynamisk tenkning og behandlingsform, som oftest skjer i det lukkede rom, skal være til noe hjelp for familien, vil min påstand være at det har spilt fallitt. Det kan underbygges med at det finnes utallige barn og unge som barnevernet i dag hjelper, men som egentlig hører under psykiatri. Når man ikke aktivt setter seg inn i den enkeltes bakgrunn og velger å utelate viktige personer i den enkeltes pasient sitt liv — kan man heller ikke på en helhetlig måte hjelpe den enkelte og familien. Kanskje burde overskriften på dette innlegget heller blitt kalt «Ut av kontorene og inn i stuene».

Den mangel på respekt og lydhørhet som vi som pårørende kan oppleve å bli møtt med bidrar bare til å øke lidelsen samlet sett. Det påligger, etter min mening, et særskilt ansvar å sette seg grundig inn i den enkelte pasient og hans/hennes omgivelser. Hvis man mangler den kompetanse som kreves for å kunne møte pårørende med faglighet, anerkjennelse og alminnelig folkeskikk er det vel på tide å rette speilet mot seg selv og den virksomhet man er en del av? En bør kunne kreve at fagfolk som arbeider med mennesker har kunnskaper om behandling og tiltak som strekker seg utover det å samtale en gang i uka med pasienten og tro at det holder. I den virkelige verden - utenfor kontorene - er det mennesker lever.

Det er å håpe at det søkelys som både er blitt satt de siste årene og som kommer til å bli satt på psykiatrien og dens behandling av mennesker, kan være med på å minske lidelsen for familiene slik at de kan bli en ressurs også for behandlingsapparatet. Dette er særdeles maktpåliggende å arbeide mot, da vi vet at den kommunale psykiske helsetjenesten ikke makter å gi det optimale tilbud til den enkelte og er avhengig av at pårørende stiller opp.