Summarisk kan en si at den belaster begge sider temmelig likeverdig når det angår terrorhandlinger, mistro og hat-propaganda. Den store forskjellen lar seg likevel ikke skjule; den ligger i statens Israels bruk av moderne ødeleggelsesvåpen mot sivile, og den ligger i den samme stats «ekspansive» bosettingspolitikk. Resultatene kan måles i antall døde og skadede, og i eskalering av konflikten.

Sakte, sakte forandrer den norske opinionen seg til Palestinernes fordel. Tausere og tausere blir hobbyhistorikerne som på forhånd har avskrevet Palestinas statlige rettsambisjoner. Men politikerne pludrer uanfektet videre i en diplomatisk drømmeverden. Og stille som i graven er det i de kirkelige og religiøse miljøene; «Guds utvalgte folk» er tabu.

Vi har sett dette før: «den urett som ikke rammer oss selv», for å sitere Arnulf Øverland. Når en stat bruker sin overmakt til å trampe på menneskerettigheter, kommer trykket og reaksjonen fra det internasjonale samfunnet for sent. Vi har sett det i Das Dritte Reich, i Argentina, i Chile, i Irak, i Jugoslavia, for å nevne noen. Og nå, og i lengre tid, i Midtøsten. Så lett det er å forsvare, når vi kan bla hit og dit i historien og lappe sammen en forklaring! Så lett det er å akseptere, når det bare er noe som skjer langt borte! Men står det ikke en ildskrift over det hele? Det du ser og aksepterer «ute», kunne du tenke deg at det skjedde «hjemme», «hypotetisk», en gang?

JOHANNES GUDDAL,KLOKKARVIK