USA-soldater har på grunn av et presidentdekret dessuten formelle problemer med å stille under FN-kommando.

Også for å gi substans til tildelingen av fredsprisen til FN, burde Norge her ikke stemt blankt, men markert avstand fra vetoet. Det er på tide å innse at bak den aktuelle saken ligger en grunnleggende konflikt mellom USAs mål om å være «world leader», og idéen om FN som menneskehetens øverste fellesorgan for konflikthåndtering. Fortsetter dette, vil det en dag få kritisk global betydning, også for vår fred.

Hvor lenge skal vi beholde masken som ubehjelpelig mekler i Midtøsten, samtidig som vi neier for dem som lar årtiers undertrykkelse vedvare? Hva ville vår egen ungdom gjort i palestinernes sted? Hvordan ville de reagert hvis den menneskerettspralende omverden ikke la to pinner i kors for dem? Hadde de villet ofre livet, eller villet skille mellom sivile og militære motstandere? Hvor lett bytte ville de blitt for fundamentalister? Disse spørsmålene må en tenke over uten å bli anklaget for å godta terror.

Sionister trev også til terrorhandlinger, både da Israel ble til og senere. Begin hadde en sentral posisjon i organisasjonen bak massakrene på over 100 palestinaarabere i Deir Yassin. Shamir var med i organisasjonen som myrdet Grev Bernadotte, FNs meklingsmann i 1948, da den siste sjansen til en FN-ledet deling av Palestina mislyktes. Sharon hadde i 1982 ansvaret for at portene ble åpnet for massakren i Sabra og Chatila. Ingen ble straffet, alle ble senere statsministere, og en fikk fredsprisen.

Bortføringen av Vanunu i Roma og mordet på Bouchiki i Lillehammer er to andre eksempler. Personlig var jeg som FN-lege i 1990 i kontakt med ofre for grov tortur i det sør-libanesiske fengselet El Khiam, som den gang var under full kontroll av Israel. Derfor spør jeg: Hvilken rett har en til å bruke terroristordet bare om en part?

Ved å hevde at den som ikke makter å fengsle terrorister er selv terrorist, bruker Sharon ordet som bolverk for å ødelegge den palestinske administrasjonen. Dette gjør han etter at han selv provoserte den pågående intifada og siden nådeløst har berøvet Arafat autoritet. En må være mer enn svaksynt for ikke å se at Sharons mål er det samme som Rabins og Bernadottes drapsmenn; å hindre en palestinsk stat.

Heller enn å la seg blinde av ordet terror, bør en gå til kjernen i konflikten, som er at en statsløs palestinsk flyktningbefolkning har måttet vente i vel 50 år på å få innfridd noen av sine mest grunnleggende rettigheter, alt mens Israel mot all folkerett har fortsatt å okkupere og utbygge deres område. Hvor langt kan kristne fundamentalister misbruke Det gamle testamente for å forsvare dette? Vesten og flere arabiske naboland må være med å dele skylden, enten ved unnfallenhet eller kompromissløshet.

Før konflikten passerer smertegrensen for godt, må en lete etter ikke-voldelige tiltak som kan bidra til å skape en ny situasjon. Det nødvendige minimum er dessverre nettopp det som Sharon vil hindre; nemlig opprettelsen av en palestinsk stat.

Finnes det så en vei gjennom dette? Et alternativ kunne være at omverdenen rett og slett varslet at man uansett, innen en gitt frist, ensidig ville anerkjenne en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, med særstatus til Øst-Jerusalem. Ved første blikk kan dette synes helt utopisk. Det ville være mot all god sedvane å anerkjenne en stat som ikke har kontroll over egne grenser og personer, og som er okkupert og oppfliset av en militærmakt.

På den annen side: Kan man etter flere tiårs forsøk ikke få balansert egget, får man gjøre som Columbus og slå det i bordplaten. Håpet måtte da være å synliggjøre realitetene og vekke initiativet i de land og som etter hvert er lei av denne voldsspiralen. Berlin-murens fall viste at det som var umulig en dag, kunne skje den neste.

Av Vidar Lehmann