Israelerne overlater ingenting til tilfeldighetene. Angriper USA Irak, vet de at Saddam Hussein ikke nøler med å svare med raketter mot Israel. Det er stor aktivitet rundt huset der vi bor. Alle tilfluktsrom gjøres i stand, vannflasker og andre forsyninger settes inn og luftfiltre sjekkes om de er slik kravene tilsier. Barna kommer hjem fra skolen og forteller om evakueringsøvelser, sirener og løping til bomberom. Det er litt av et apparat — på den skolen der mine to eldste døtre går er det 2000 elever, så det er ingen liten gruppe som skal føres i sikkerhet. Tiåringen vår kom beveget hjem med et emblem på genseren. Hun hadde gjennomgått og bestått gassmaskekurs på skolen.

I dag var hele familien på gassmaskekurs på instituttet hvor min mann jobber. Det ble en kort innføring i aktuelle biologiske og kjemiske våpen. Heldigvis gjorde en viss galgenhumor stemningen lettere når vi fikk full gjennomgang om hvordan en gassmaske fungerer. Syvåringen vår fikk være modell for barnegassmasken. Dette er virkelig, men likevel så uvirkelig.

Visse refleksjoner gjør man seg når man opplever en del av den israelske virkeligheten på nært hold. Det er lett å mene det ene og det andre når man ikke bor her, og bygger sine meninger på ensidig mediedekning blandet sammen med dårlige historiekunnskaper. Her bor ca. 6 millioner mennesker tett sammen i et land på størrelse med Hedmark fylke. Mange er flyktninger i første- eller annengenerasjon. Det er jøder fra nord og sør, øst og vest. Fra Russland, Jemen, Etiopia, Argentina, Polen, USA, Irak, Norge, ja, fra hele verden. Jøder som selv har opplevd å bli forfulgt, eller kan fortelle historier om hvordan besteforeldrene så vidt ble reddet under annen verdenskrig. De fleste har en historie å fortelle som rører ved dypet av hjertene våre.

Når man kjenner historien, er det en skam at ikke Israel kan få ha sitt lille land i fred. Dette er det eneste stedet de kan føle seg trygge, med den økende antisemittismen man ser rundt om i verden. Mange jøder kommer hit på grunn av forfølgelse, blant annet fra Russland og andre land i det gamle Sovjetunionen. Levestandarden er generelt mye lavere i Israel enn i Norge. Folk bor trangt både i bredde og høyde. Selv om hverdagen leves stort sett normalt, er det en presset situasjon. Frykten for terror ligger under overflaten. På alle offentlige steder er det kontroller. På apoteket, kjøpesenteret, arbeidsplassen, toget, kinoen, konserter, parkeringsplasser - overalt der det er stor trafikk av mennesker. Barnehagen og skolene er inngjerdet, og ser mer ut som fengsler enn skoler. Alle vet at terroristene ikke bryr seg om det er barn, gamle, kvinner, ja, vanlige sivile. Flest mulig skal drepes, så de kan fullføre sitt hat og få sin lønn i sitt paradis. Jødene selv opplever en viss skuffelse over at terroren på for eksempel Bali fordømmes kraftig, mens den samme terroren som israelerne møter ikke vekker samme fordømmelse. Terror er terror uansett om det er på Bali, i USA, i Moskva, Mombasa eller i Israel. Den skal ikke forsvares, selv om man har ulike meninger om konflikten med palestinerne. Terroristenes hat til jødene, og ønsket om å kaste jødene på havet, rammer ikke bare sivile israelere, men fører til at palestinerne selv lider. Det er ikke noe mer israelerne vil enn å leve i fred med sine palestinske naboer, men de vil ha aksept for sitt Israel og de vil leve trygt i sitt eget land.

Vi får en veldig respekt for menneskene her når vi ser hvordan de takler dagliglivet og presset de lever under. Samtidig opplever vi en enorm takknemlighet for vårt eget land og våre naboland. Det er ikke en selvfølge å ta en ferietur over grensen her med israelske skilter på bilen, det gjøres med livet som innsats. Vi tar det som en selvfølge å krysse grensen til Sverige eller Danmark - eller noe så enkelt som å tore å ta bussen til byen uten å lure på om det blir din siste busstur.

La oss håpe at gassmaskekurset ikke blir noe vi får bruk for, men bare et minne vi tar med oss tilbake til Norge, når vi reiser tilbake til sommeren.

MONA HUSEBYE,

FRA ISRAEL