Du får nøye deg med et prospektkort, med et vakkert bilde av byens bumerke på forsiden: Bryggen i sol. Dessverre skinner ikke solen alltid over Bergen, og jeg er redd for at om noen år er Bryggen omtrent det eneste vi har igjen å skryte av.

Faren er stor for at den om ikke lenge kommer til å fremstå som en hollywood-kulisse, en villvestby med vakre fasader, og bakom herjer forfallet. Det gjøres godt arbeid i byen med byrommene, ikke minst på grunn av kommunens egne, meget dyktige brosteinsleggere. Bryggen er det håp for, takket være Stiftelsen Bryggen og økonomiske tilskudd fra staten. Men hva med resten av byen?

Jeg har ikke som deg og Erling Gjelsvik like stor tro på at det er private investorer som er redningen. Dere trekker frem Kjøttbasaren som eksempel, men den er da også en enslig svale i dette bildet. Det finnes nok av eksempler på det motsatte. Jeg kan nevne en liten håndfull fra de siste årene:

Skandalebygget Skuten, der ingen i kommunen hadde ryggrad nok til å si at her har dere brutt forutsetningene for å bygge; enten må høyden reduseres eller også må hele bygget rives. Det fikk stå, selvsagt, og fratok byens befolkning prome-nadeutsikten rundt Rothaugen.

Ekserserhuset, som ble revet for å tekkes en lokal eiendomsspekulant, uten at det var gjort bindende avtale om hvor det skulle settes opp igjen. Ingen i kommunen har styrke nok til å ta den avtroppende kommandøren på Bergenhus i ørene og si: Det er her, på Koengen, ekserserhuset skal ligge. Det er her et minnesmerke over byens militærhistorie og nasjonale kulturliv hører til.

En tredje skandalesak er det som skjedde med Slaktehustomten, der også godt planlagte prosjekter fra private investor-grupper ble forkastet (til tross for høyere bud!) til fordel for en annen privat investor. Den første gruppen hadde restaurering av de eksisterende bygningene som et viktig element. Men hva skjer? I øyeblikket ingenting annet enn at bygningene står og forfaller, de også.

Det tegner seg et bilde, ikke særlig overraskende riktignok, av at private investorer kan man ikke uten videre stole på. De må gis klare rammer for hva de kan tillate seg. Kommunen befinner seg i en konstant økonomisk krise, delvis påført den av en total neglisjering fra statens side av rimelig tilføring av midler. Derfor blir det nettopp i den retningen man må vende blikket. Vi lever tross alt i et av verdens rikeste land, selv om det ikke alltid virker slik. Skulle ikke vi være i stand til å vedlikeholde våre kulturminner, når langt fattigere nasjoner enn Norge klarer det med glans?

For å vende tilbake til utgangspunktet: Rådhuskvartalet. Jeg ser at vi er enig i grunnprinsippet. Kvartalets karakter skal bevares, også etter et eventuelt salg. Hvis man skal selge hele området til en eier, er det vanskelig å tenke seg andre kjø-pere enn staten. Man kunne ønske seg mesener av Trond Mohns format, også når det gjaldt kulturlivet. All ære til Mohn for det han har gjort for å skaffe idrettslivet her vest gode vekstvilkår, men dessverre ý Det er vel ikke så mange svaler som han heller, på den skytunge himmelen over Bergen. At byen skal ha en ny brannstasjon er selvsagt. Det har brannvesenet vært lovet siden 1916. Men du kan ikke vente å få 30 millioner for den gamle, Anne-Grete. Brannfolkene har tidligere pusset opp kjelleren i Hagerupsgården på dugnad.

Entusiastene står klar og venter på signal. For et kommende brannmuseum i den gamle brannstasjonen finnes det to opplagte muligheter: Overbevis staten om at det er her et nasjonalt brannmuseum må ligge, så kommer det nok midler derfra. Eller selg det til den lokale stiftelsen for én krone og overlat til dem å drive det, for egen regning. Det er jeg overbevist om at de vil klare.

Ha en god sommer, Anne-Grete, og ikke gjør noe overilt når alle vi andre er på ferie!

Av Gunnar Staalesen