Det var også en del snakk om hvem som ikke likte buekorpsene og hvorfor de ikke likte dem. Beboernes egne svar var: «Det er østlendingene og særlig de fra Oslo som ikke liker det, og det er jo en skam.» Skam?!? Hva er en skam?

Jeg har selv vært i Bergen og opplevd flere buekorps, av de fire gangene jeg har sett dette, har ett av korpsene vært av en slik kvalitet at jeg kan skjønne at bergenserne er fascinert. De tre andre har hatt en kvalitet som er alt annet en god. Selv er jeg trommeslager, og har naturligvis derfor litt sans for rytmikk, men det jeg så og det jeg hørte hadde ingenting med rytme å gjøre. Når skal bergenserne innse at buekorps på villspor ikke er et skue for øyet, eller en fryd for øret? Og selv om man er på besøk i Bergen, så må man jo få lov til å si at man ikke liker alt som skjer i byen.

Bergensere i Oslo f.eks. er jo stort sett opptatt av å hakke på Oslo og pryde Bergen med en rekke glansbilder av noen superlativer. Menn fra Bergen er de aller verste, damene er en smule bedre, og kan til tider være ytterst sjarmerende der de skarrer seg oppover Karl Johan. Merk også: Osloboere som ikke liker buekorps i utakt, liker heller ikke sure skolekorps (som det er mer en nok av i Oslo). Vi kommer ikke til Bergen for å hakke på dere, vi kommer til Bergen fordi det tross alt er en pen og trivelig by, men hvorfor skal dere bergensere være så fordømt eiesyke og hjemmekjære?

All honnør til musikklivet ellers i Bergen, her er det mye smakfullt å finne! Nei, jeg sitter i sola her i Oslo og koser meg ennå over VIFs seier mot Brann i Bergen.

Det er bare én by i Norge, den heter Oslo. Bergen er et tettsted, fint er det, men ingen by! Så bergensere, legg meg for hat, heng meg opp etter veggen, gjør hva pokker dere vil, men kall en spade for en spade. Buekorps er sikkert tradisjon, men man trenger ikke å radbrekke skarptrommen av den grunn. For å si det på en annen måte: Bunad er vakkert, men når den produseres av Hong i Taiwan, er noe av nasjonalromantikken borte.

Av Pål Gilberg,

Oslo