Siste mann ut er Erling Gjelsvik, som over en helside i Bergens Tidende lørdag 2. november forsøker å slå O.J. på hjemmebane ved å hente frem så mange skjellsord som det er mulig å bruke i en artikkel i en norsk avis. I sin energiske søken etter fæle ord kaller han også O.J. for «oslostril». Oslostril? Hva er nå det for noe? Det kan godt hende at O.J. fortjener språkets verste skjellsord, men er strilebegrepet velegnet i så måte? Det høres selvsagt ikke bra ut, men er det verre enn «østlending» eller «oslojævel»?

Slik jeg ser det, er Erling Gjelsviks språkblomst «oslostril» et nytt ledd i den utvanningen av strilebegrepet som har foregått de siste tiårene, en utvanning som har medført at et opprinnelig geografisk og kulturelt bestemt begrep (med klart negativt fortegn) er erstattet av et intetsigende skjellsord som brukes om ikke-bergensere man ikke liker eller om noe som er harry eller bondsk. Gjelsvik viderefører den utvanningen som unger i Bergen står for når de bruker ordet «østlandsstril», eller når bergensavisene skal gjøre seg lystig på distriktets bekostning. I en filmanmeldelse for noen år siden skrev Bergens Tidende om en amerikansk film at den foregikk i en «iskald strileby i Midtvesten»!

Det interessante her er at denne bevisstløse utvanningen skjer samtidig som begrepet har utviklet seg i andre retninger i vår tid. For det første brukes det nå som et nøytralt begrep om folk som bor på strilelandet. For det andre — og det er mest interessante - er det blitt tatt i bruk som honnørord, et uttrykk for at strilene er stolte både over sin fortid (som ikke var så ussel som man trodde) og over nåtiden, med olje og gass og havbruk og velstandsøkning over hele linjen.

I en slik sammenheng blir det unektelig en liten nedtur å være vitne til Erling Gjelsviks lettferdige omgang med strilebegrepet.

EGIL ERTRESVAAG