Selvfølgelig skal man ikke la seg presse til noe slikt, og det har vel ikke noe med egoisme å gjøre. Det kan være religiøst, noen tror at de skal gjenoppstå i en ny verden med kropp og sjel i behold.

Men prøv å se dette fra en annen synsvinkel: Det er konstatert at et menneske er hjernedød — det vil si at til tross for at hjertet slår og pusten holdes kunstig i gang ved hjelp av et apparat, så er hjernen i en slik forfatning at den ikke kan sende beskjeder ut til kroppen om å gjøre ting selv. Den som ligger der og som du er glad i er allerede borte, og kan aldri komme igjen. Det mest humane vil jo være å koble fra pusteapparatet? Du vil ikke at din kjære skal eksistere som en «grønnsak», det er jeg sikker på, og det er heller ikke moralsk riktig å la noen eksistere slik. Men før du gir beskjeden om å koble fra pusteapparatet kan din kjære få glede flere andre ved at det blir donert hjerte, nyrer, lever, øyne og andre ting, og det kan også bli en glede for deg å vite at noe av din kjære fremdeles finnes i verden, selv om det ikke føles slik akkurat med det samme! Sjelen kan aldri bli tatt fra noen, og alt det andre er det ikke lenger bruk for. Hvis den pårørende attpåtil skal kremeres er det jo enda mindre grunn til å tviholde på kroppsdelene.

Å ligge i koma er ikke det samme som å være hjernedød, men legene tar ikke feil av symptomene med dagens avanserte metoder til rådighet. Det tror jeg vi kan være trygge for.

Ellen J. Borge Steen