Det ble uttrykt bekymring over at «tilgangen til organer» her i landet bare er 15 pr. én million innbyggere, og dette «lave tallet» forklares med at folk blir mer egoistiske. Samtidig gis det uttrykk for at familier må stå helt fritt, at de ikke må utsettes for press. Helsepersonell skal skoleres i å overtale de pårørende på en måte som ikke støter dem.

Dette er dobbeltkommunikasjon. Å kalle folk egoistiske fordi de ikke vil gi bort sine egne eller sine nærmestes organer, er å utsette mennesker for et tvilsomt moralsk press. Mange opplever kroppen som personlig og hellig, også etter personen er død. I tillegg er det en følelsesmessig og kanskje også medisinsk usikkerhet knyttet til diagnosen «hjernedød». For at organer skal tas, må jo personen være levende. Når er et menneske ikke lenger nok i live til at alt håp er borte? Mennesker som vil donere sine egne organer, må orientere sine pårørende om dette mens de ennå er levende og friske. Helsevesenet kan opprettholde et register for potensielle donorer. At dette gir en nedgang i organdonasjoner, viser bare at mennesker har et eksistensielt forhold til kroppen, også når de er «hjernedød» eller død. Dette har ingenting med egoisme å gjøre, dette må respekteres! Å si nei til organdonasjon når det føles fundamentalt galt, kan være en større moralsk dyd enn å si ja på grunn av et moralsk press.

ELSE EGELAND,FANA