Ordføreren i den lille byen Lajitas i Texas heter Clay Henry III, den tredje fordi hans far og farfar også het Clay Henry. Alle tre har vært ordførere i Lajitas. Og alle tre er geiter. Ordføreren i Lajitas er en geit, og har vært en geit siden 1970-tallet.

— Da det var fare for at en kar fra storbyen Houston kunne stikke av med ordførervervet i den lille byen vår, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne melde geiten min, Clay Henry, inn som kandidat, fortalte geiteeier Bill Ivey til New York Times i sommer. Den øldrikkende geiten vant valget, og Lajitas innførte sin noe obskure ordførertradisjon.

Historien om tre generasjoner med Clay Henry er fornøyelig. Men, som så ofte ellers i de minste avkrokene i USA, er historiene en ekstremutgave av trender ellers i samfunnet. Gjeninnføringen av ordføreren, eller borgermesteren, som en ren symbolfigur er en slik trend.

Ordfører med andre kvaliteter

Bare så all tvil, og alle mulige misforståelser er ryddet av veien: Herman Friele jr. er ingen geit. Han har absolutt ingen trekk, ikke engang et lite bukkeskjegg, som utløser geiteaktige assosiasjoner. Det eneste Clay Henry og Herman Friele har til felles, hvis Friele blir ordfører i Bergen, er at de ikke først og fremst besitter stillingene sine fordi de er politikere. De er, igjen hvis Friele blir valgt, ordførere fordi de har andre kvaliteter som velgerne setter pris på.

I Lajitas har de fått full uttelling for ordførervalget sitt. Ingen ville noensinne ha hørt om byen Lajitas hvis det ikke var for Clay Henry. Geiten drikker øl, er ordfører, og er blitt en turistattraksjon. I sommer ble Clay Henry til alt overmål angrepet av en rasende mann med kniv som kastrerte den stakkars ordføreren. Rettssaken mot mannen utløste omtale i New York Times, og nå også i Bergens Tidende. Det er ikke så verst hvis målet er å få oppmerksomhet.

Lovende første respons

En titt innom BTs nettsider tyder på at Høyre gjorde et kupp da de klarte å overtale kaffekongen Friele til å stille som ordførerkandidat. Tilbakemeldingene fra lesere som kommenterer saken er overveldende positive, selv om det skal understrekes at slik respons sjelden er representativ for folkemeningen. Men det er påtakelig at flere hevder at Friele godt kan bli den som utløser et partiskifte for dem.

Det er ikke noe nytt at velstående menn, fra de øvre lag i samfunnet, bruker sin erfaring, sine nettverk og sin verdensvanthet til å representere byen sin, eller kommunen sin. Det var det som var vanlig før politikken ble profesjonalisert, og før demokratiet hadde modnet såpass at menn og kvinner fra alle samfunnslag i prinsippet hadde like store muligheter til å få den typen ansvar.

Nå er imidlertid profesjonaliseringen gått langt, politikken er blitt så kompleks og omfattende, at ulike typer politisk arbeidsdeling har presset seg frem i byer som Oslo og Bergen.

Mens oppgavene til dagens byrådsleder og ordfører tidligere lå hos en person, ordføreren, er de i dag fordelt mellom to heldagspolitikere. Byrådslederen fremstår som hverdagens politiske praktiker, mens ordføreren oftere markerer seg som en kjedebærende, til tider symbolsk person.

De færreste har problemer med å se for seg Herman Friele jr. i den siste rollen. Vi synes det er litt sjarmerende når Friele uten blygsel slår fast at han har så godt som null politisk erfaring, at han belager seg på å lære mesteparten av det han trenger i året som kommer, og at han anser en vanlig plass i bystyret som ganske kjedelig. For det er ikke Frieles politiske erfaring og teft Høyre, og eventuelle velgere, er på jakt etter. De håper at skinnet fra kaffekongen, den vellykkede næringslivsmannen, patrioten og erkebergenseren Friele skal smitte over på Høyre og Bergen, med alt det kan føre med seg av omtale og oppmerksomhet.

Trenger symbol med ambisjoner

Det kan godt være at Bergens neste ordfører er en velstående og smilende Høyre-mann fra den rette siden av byen. Bergenserne sjarmeres av de markante personlighetene, de som av en eller annen grunn ikke er helt som alle andre, og som ikke nøler med å vise det. Det er ikke tilfeldig at politimester Rolf B. Wegner ble den figuren han ble i akkurat Bergen.

For Friele blir det avgjørende hvordan han markerer seg i de første månedene av valgkampen. De første utspillene vil avgjøre om han plasserer seg i den politiske enden av ordførerskalaen, eller i den representative delen av skalaen. Ennå er det sjarmerende at han påberoper seg liten politisk erfaring. Men skal sjarmen holde til mål, må han presentere klare tanker om hva godt han kan gjøre for Bergen. Han skal bygge merkenavnet Bergen, ja vel. Men det er allerede rikelig med mennesker som lever av å bygge merkenavnet Bergen.

Derimot er det altfor få som er opptatt av å gi merkenavnet Bergen utvidet innhold. Det er få som virkelig klarer å markere byens ambisjoner om å være en fremtidsrettet teknologi- og kulturby, en by som har selvtillit til å konkurrere med hovedstaden på de områdene der Bergen har fortrinn. Det er flere områder enn Festspillene, kuriøse, lokale krangler, og et næringsliv som fremdeles sliter med et satt og ekskluderende rykte.

Skulle Herman Friele jr, som utvilsomt er en representant for det tradisjonsrike næringslivet, og de gamle pengene i Bergen, markere slike ambisjoner, kan effekten bli sterkere enn hvis andre gjør det. Han er på innsiden av de uformelle maktmiljøene i byen, og kan, hvis han vil, røske opp i byens satte, og til tider selvgode tradisjoner. Men bare hvis han vil. Og våger. Da kan han oppfylle egne ambisjoner om å skape entusiasme i byen. Satser han på det trygge og eksisterende, på det han kan og de han kjenner fra før, klarer han det ikke. For det er ikke mangel på entusiasme for det vi har, det skorter på i Bergen. Det er entusiasme for det som kan, og bør komme vi savner.

Men hvordan endte egentlig historien med Henry Clay III? Han overlevde knivangrepet, og forlyster igjen velgerne og turistene med øldrikkingen sin. Hans farfar Clay Henry I lever videre i utstoppet form, med en ølflaske i munnen. Og avkroken Lajitas er blitt verdensberømt.