STEINAR HANSSON

Man kan nærmest snakke om en felles trygghetsideologi. Mon tro det er denne ideologiens enerådende stilling som står for fall blant velgerne. Tryggheten er jo der. Den tas for gitt. Man vil ha noe mer, noe dristigere.

Ta stemningen i Nord-Norge! Sørpå hører vi aldri annet enn krav om mer overførsler til landsdelen, større bevilgninger og en mer aktiv distriktspolitikk. Aldri taler en ordfører eller representant for fiskeriene eller fagforeningene nordpå om annet enn å trygge landsdelen. Samtidig fyker Fremskrittspartiet frem som Nord-Norges største parti på meningsmålingene, ja, det er dobbelt så stort som Arbeiderpartiet i siste MMI-undersøkelse. Man kan beskylde Carl I. Hagen for mye, men aldri for at han har lovet trygghet for nordlendingene. Det går altså en vilter understrøm i befolkningen, en strøm som krever noe annet enn det vi daglig hører av klager på for lite trygghet. Velgerne søker det nye, farlige og spennende fremfor det velprøvde.

Et annet eksempel: SVs voldsomme fremgang, både ved valget og senere meningsmålinger skyldes neppe at noen tror partiet har overtatt Arbeiderpartiets rolle som et helhetlig sosialdemokratisk styringsalternativ. Men partiet er dristigere på de få punktene Kristin Halvorsen har konsentrert seg om. Det tar mer i, virker plutselig moderne i sin appell til ungdom under utdannelse og yngre kvinner i tids— og økonomiklemme mellom jobb og dyre barnehager. Dristigheten er riktignok ikke voldsom, det meste er en forlengelse av trygghetstanken, men på sitt beste gir budskapet antydninger om mer frihet for den enkelte.

Intet norsk parti har vel både lovet og innfridd trygghet for sine egne som Senterpartiet. Man skulle kanskje ha trodd at partiet samlet misnøyde og engstelige velgere nå. Det er en fare på ferde både for landbruksoverføringene og distriktspolitikken når Senterpartiet for første gang i nyere tid ikke lenger sitter i sin bestemmende vippeposisjon på Stortinget.

Det motsatte skjer. Velgerne rømmer partiet i nesten like dramatisk tempo som de forsvinner fra Arbeiderpartiet. Også befolkningen i trauste innlandsbygder ønsker åpenbart noe annet, noe nyere og dristigere enn hva de er vant til.

At det er Fremskrittspartiet som først og fremst fanger opp bølgen er naturligvis tragisk, men ikke helt overraskende. Carl I. Hagen har klart å skape et parti som er vel så opptatt av å snakke om trygghet og velferd som de øvrige. Han tilhører som sådan den felles verdiplattformen alle står på - i hvert fall i retorikken. Men det er en tredobbel dristighet som driver partiet mot store høyder.

Den første er motbydelig, appellen til intoleranse og fremmedfrykt. Den andre er enkel og populistisk, og åpenbart i tråd med hva folk flest mener: Bruk mer av oljepengene, ikke hør hva økonomene sier! Den tredje appellen til dristighet er ikke så uttalt, men trolig en viktig kilde til Frp's voldsomme fremgang: Mer individuell frihet. I øyeblikket strømmer unge velgere til partiet, særlig unge menn. Det er neppe på grunn av halvrasismen eller ønsket om mer oljepenger til sykehjemsdrift. Det må skyldes at det er her de oppfatter at ønskene om individuell frihet best ivaretas.

Arbeiderpartiets store fall har en rekke årsaker, blant annet de siste månedenes kollektive forsøk på å vise hvor ubehagelig en partikultur kan være. Andre grunner er at man i årene etter Gro Harlem Brundtland ikke lenger kan vise til en enestående styringsdyktighet, for å si det forsiktig. Men de underliggende problemene er større. Partiet er rammet av en stemning som stempler det som fortid: Takk for at dere bygde landet - og farvel!

Det er ikke innlysende hvorfor en slik farvel-stemning oppstår. Men det må i hvert fall ha å gjøre med at partiet ikke har fått grep om folkets ønsker, drømmer og lengsler - i dag. Jeg tror det skyldes at man ikke har tatt på alvor at individuell frihet og kollektiv dristighet er i ferd med å bli en mer attraktiv verdi enn bare trygghet.

I sin ettervalgsdebatt har Arbeiderpartiet stort sett bebreidet seg selv for å ha sviktet sine gamle verdier, altså ikke vært trygghetsskapende nok. Retningen på denne debatten går inn i en blindgate. En av de siste meningsmålingene viste at det praktisk talt ikke er noen under 25 år som ville stemme Arbeiderpartiet. Det kan ikke skyldes at de synes partiet har sviktet dets gamle kjernegrupper. Grunnen er at partiet ikke byr noe av interesse for de unges drømmer og engasjement, noe som er dristig nok.

Ønsket om dristighet, lengselen etter det nye og uprøvde, burde ikke overraske. Det underlige er kanskje hvor lenge de store partiene med bakgrunn i 1800-tallets industrisamfunn har rådd grunnen. Uroen i den norske velgermassen er større enn i mange naboland, og det er heller ikke underlig. Den enorme oljerikdommen og den brede enigheten om velferdsstatens velsignelse har gitt utsikt til nye horisonter - og det er disse perspektivene de gamle partiene har vondt for å ta inn over seg. De kjenner seg tryggest når de lover og etterlyser trygghet, og de er usikre når de hører om dristige friheter. Det er forståelig, men det kan bli deres bane.