Av Anders Anderssen

Og slik vil det vel fortsette i all evighet. I hvert fall hvis Bergens Tidende fortsatt slår på stortrommen med helsides annonser uke etter uke i forkant.

Eller kanskje ikke? Hvis man kjører i samme spor som denne gang, er det reell fare for glisne benkerader på dette prestisjetiltaket. Og publikum som tar frakken og går hjem etter pliktmessig inntak av marsipankake i pausen. Av kjedsomhet.

For hva er egentlig hensikten med nyttårskonserten? En del musikk, ja. Avbrutt av lotteri, peptalk av avisens representanter, utdeling av stipender, stunts av ulike slag. Profilering av BT sine gode hensikter overfor lokalt musikkliv og BFO. En salig blanding av musikalske svisker fra orkestret, så verbale innslag som nok er ment å være underholdende, men har motsatt effekt på publikum som ikke modulerer like lett fra musikk til ord. To tredjedeler musikk og resten talkshow.

Denne konserten, som mange andre, har tydelig forbilde i Nyttårskonserten i Wien. Men forskjellene er meget markante. Legg merke til den ytterst stramme regien i Wien. Verbale innslag er begrenset til det absolutt minimale — godt nytt år sagt på noen få språk. Musikken står fullstendig i elegant fokus. Eventuelle små spøkefulle stunts innen orkestret er meget stramt regissert, og skjer alltid i en rent musikalsk sammenheng. Profil og repertoar er forutsigbare størrelser - med de lykkelige varianter og overraskelser som årets gjestedirigent ventes å komme opp med. Og stigning mot et klimaks, selv om faste ekstranumre er nøyaktig de samme hvert år.

I BTs nyttårskonsert manglet denne dynamikken. Den sentimentale slutten med Auld Lang Syne som allsang var en flau nedtur. Publikum var forvirret før de tuslet ut. Hvorfor satte ikke orkestret et feiende flott punktum med en eller annen type «champagnegalopp»?

Ja, det er prisverdig at regionavisen BT støtter regionorkestret BFO. Ja, musikklivet trenger all de stipender og den støtte som avisen kan komme opp med. Ja, bunadskledd niåring som vifter med armene fremfor orkestret er søtt. Og trettenårig klarinettsolist. Og 56 tromboner på rad. Og en programleder som spretter rundt i salen. Men - lat for all del ikke som om musikken står i fokus med så mange andre ingredienser rørt inn i suppen.

Jeg har - i all beskjedenhet - et konkret forslag for fremtidige ønskekonserter. Nemlig å engasjere en erfaren regissør fra teatermiljøet til å iscenesette seansen. Da kan underholdningselementet få full oppmerksomhet. Men først må arrangøren bestemme seg - skal det være varieté med innlagte orkestersvisker som alibi, eller konsert med fokus på stor musikk, om enn i småformat?