Hun kjenner seg provosert når jeg påpeker at mange døende pasienter blir utsatt for meningsløs medisinsk behandling i deres siste levetid — noe som påfører fremfor alt pasienter og pårørende, men også samfunnet, store og unødige kostnader.

Kjære Nan - selvfølgelig er jeg veldig glad for at du har fått kompetent behandling når du var meget alvorlig syk, en behandling som gjør at du har det godt i dag! Dersom du oppfatter at jeg tar til orde for at pasienter i fremtiden ikke skal få kompetent livsnødvendig behandling når de behøver det, kan jeg berolige deg - det har aldri vært min mening! Jeg håper også at du la merke til at vår kollega Trond Markestad, nestleder i Legeforeningens etiske råd, som også ble intervjuet i programmet, ikke hadde misforstått, og delte mine synspunkter.

Det jeg forsøkte å si er - at det ville være forferdelig - om vi leger skulle utnytte alle våre utallige muligheter til å forlenge de døendes dødsprosess, i de utallige situasjoner hvor en slik innsats bare bidrar til å forlenge lidelsen med kunstige midler. Passiv dødshjelp er også en dårlig beskrivelse. Uttrykket burde hete: En naturlig død. Det jeg også forsøkte å si er at vi aldri må gi de alvorlig syke og døende en følelse av at de er oppgitt, at det ikke er mer vi kan gjøre for dem. Når vi ikke lenger kan redde pasientens liv, er det fortsatt uendelig mye som kan gjøres! Dessverre er det ikke alle alvorlig syke eller gamle som opplever det.

Samtidig er jeg takknemlig for at du setter søkelyset på hvor lett det er å bli misforstått i disse spørsmål, og hvor viktig det er med kompetanse, trygghet og kjærlighet i livets sluttfase.

Stein Husebø