Samtidig forteller statistikken at skolen er på vei mot en bemanningskrise. Om tjue år vil rundt halvparten av dagens lærerstab være pensjonister. Har man i mellomtiden tatt vare på rekrutteringen?

I årets valgkamp har politikere av ulike partipolitiske avskygninger avgitt brageløfter om satsing på skolen i årene som kommer. Vil løftene overleve valget? Vil dagens skolepolitikere — slik Bondevik ynder å fremstille det - være i stand til å se de neste generasjonene i øynene?

Et av hovedproblemene når det gjelder rekruttering til allmennlæreryrket er mangelen på motiverte, mannlige studenter. Jeg kan gi et rykende ferskt eksempel på hvordan systemet selv avviser slike studenter.

En ung mann nærmer seg slutten på sin siviltjeneste, en tjeneste han har avtjent på et prosjekt som også Skoleseksjonen i Bergen kommune benytter seg av. Prosjektet heter «Motivasjon og mestring», holder til på Sandviken

Kystkultursenter, tar imot elever fra grunnskolen med motivasjonsproblemer og gir dem alternativ undervisning/aktiviteter noen dager i uken. Dette arbeidet var så utbytterikt at den unge mannen sammen med sine kolleger i sommer tok initiativ til og gjennomførte et skoleferietilbud til de samme elevene, i samarbeid med blant annet Røde Kors og politiets forebyggende avdeling. Av samme årsak er den unge mannen blitt ytterligere motivert til å satse på utdanning som allmennlærer, ikke minst for å arbeide med elever som sliter med egen motivasjon.

Nå har det seg slik at den unge mannen har sin videregående skolebakgrunn fra yrkesrettede linjer, og fra annet trinn her, VK1, mangler han en bestått eksamen i elektronikk.

Standpunktkarakteren var tilfredsstillende, men eksamen i dette faget er spesielt lagt opp, rettet mot praktisk gjennomføring. Siste gang han gikk opp til eksamen i faget, skulle kandidaten svare på spørsmål om og sette sammen ulike komponenter til en panteautomat. Besvarelsen var tilfredsstillende på fire av fem spørsmål. Det femte var feil, med andre ord ville panteautomaten ikke fungere. Dermed blir eksamensresultatet «ikke bestått». Dette virker jo mildest talt besynderlig - og ikke så rent lite urettferdig. I et hvilket som helst annet fag der kandidaten hadde fire femtedeler av oppgaven tilfredsstillende løst, ville eksamen vært bestått med godt resultat. I dette tilfellet ender det altså med «stryk».

Den unge mannen har etter den yrkesrettede skolen tatt allmennfag påbygning, med en snittkarakter på godt over «Lønning-kravet» på 4. Når Høgskolen i Bergen – som det heter seg – ikke finner kandidaten «studiekvalifisert for opptak», kan man altså trekke den ganske oppsiktsvekkende konklusjonen at hvis man ikke kan konstruere en panteautomat (!), så er man heller ikke kvalifisert til å utdanne seg som allmennlærer. Er det underlig det blir lærermangel i landet? Det er sendt inn klagesak på avgjørelsen, uten at man - selv i et valgår - skal gjøre seg noen forhåpning om at den skal bli tatt til følge.

I Klagenemnda ved Høgskolen i Bergen klarer man nemlig ikke å heve blikket opp fra de departementale rundskrivene (i dette tilfellet «Forskrift om opptak, Rundskriv F-2-98») og rette det mot den virkeligheten alle vi andre befinner oss i. Høgskolen «opprettholder sitt vedtak om at søker ikke har generell studiekompetanse» og sender klagen videre til «endelig behandling» ved den sentrale klagenemnda.

Finnes det noe håp for den unge mannen? Ja da. Han kan nok en gang prøve å sette sammen alle delene i et elektronisk apparat; kanskje blir det en spilleautomat i år. Eller han kan vente til han er blitt 23 og i mellomtiden opparbeide seg kompetanse fra skole eller arbeidsliv.

Vi får jo alle håpe at han beholder motivasjonen, men det kan selvsagt gå med ham som med så mange andre i tilsvarende situasjon: Er man først kommet ut i arbeidslivet, kan bordet fange og en helt annen yrkeskarriere bli staket ut. Det er ikke sikkert at det er så ille – for noen av partene - men én ting står i så fall fast: Da har den offentlige norske skolen mistet enda en fremtidig, hundre prosent motivert mannlig allmennlærer. Og hvem taper på det?

Av Gunnar Staalesen