Det er åpenbart lenge siden doktor Gundersen arbeidet ved noe norsk sykehus. For 30-40 år siden hadde legene fortsatt en dominerende makt innen sykehusene, men den tid er for lengst forbi. Denne utviklingen har ført til både forbedringer og forverringer.Tidligere tiders «småpaver», særlig blant overlegene, er forsvunnet, men samtidig er meget av entusiasmen og engasjementet også blitt borte, dette gjelder alle yrkesgrupper. Dels er disse positive følelsene erstattet av frustrasjon, dels av likegyldighet overfor sitt arbeid og – dessverre – overfor pasientene.Noen leger prøver nok fortsatt å utøve innflytelse på den daglige virksomheten, men påvirkningskraften er liten og stadig minkende. Det er synd. Jeg våger den påstanden fordi førti års erfaring fra norske sykehus har lært meg at på tross av mange eksempler på det motsatte så er legene stort sett genuint opptatt av sine pasienter og av å drive sin virksomhet på en forsvarlig måte. Likevel er tilstanden i norsk helsevesen nærmest en skandale. Norge har i forhold til andre nordiske land best økonomi og best legedekning i forhold til innbyggertallet. Likevel sender vi pasienter til utlandet, for eksempel Sverige, for å bli behandlet. Ventetider for undersøkelse og behandling er ofte uansvarlig lange.

Det er mange årsaker til den misere sykehusvesenet befinner seg i, og jeg vil her bare omtale noen få og vesentlige av disse. Først og fremst foreligger det i dagens system en meget uheldig pulverisering av ansvar. I gamle dager hadde mange sykehus en administrerende overlege som følte en forpliktelse overfor sin stilling og som tok ansvar. I våre dager har vi fått et svarteper-spill der politikere, sykehusadministrasjon og fylkesadministrasjon bruker mye energi og store ressurser på å skyve skylden over på hverandre. I stedet for en enhetlig ledelse har vi nå fått diverse administrasjoner. Og det er meget stor forskjell på ledelse og administrasjon! Til dels er oppgavene motsatt rettede – en ansvarlig ledelse vil ofte måtte befinne seg i en kampsituasjon overfor administrasjonen – og overfor forskjellige grupper av ansatte. Enten det nå dreier seg om en fylkesadministrasjon eller en sykehusadministrasjon så vil ikke den ha tilstrekkelig kompetanse til å lede en stor helsebedrift som for eksempel et regionssykehus. Mange forskjellige grupperinger i systemet vil skrike høyt om sine behov, det å foreta avveininger mellom kryssende interesser og kunne prioritere slik at ressursene kommer dit de best utnyttes krever en formidabel innsikt og stor grad av integritet. Et sørgelig faktum i dette spillet er at de som har minst å gjøre har best og mest krefter til å fremme sine kampsaker!

For å vende tilbake til overlege Gundersen: Når han påstår at legene saboterer sine arbeidsoppgaver så vitner det om en uberettiget tro på at legene eneveldig styrer virksomheten ved for eksempel Haukeland sykehus. Enhver innen dagens system som vil ha en pasient undersøkt eller behandlet vet at det ofte kan være en besværlig vei å gå. De forskjellige yrkesgrupper nedfeller på egen hånd sine normer for meget man vil gjøre i løpet av en arbeidsdag og dermed basta! Når det gjelder legene så er det en daglig erfaring at mange av dem ikke får utført de oppgaver de hadde planlagt eller øyeblikkelig hjelp-inngrep de godt kunne tenke seg å få unna snarest mulig.Men dette kan være en besværlig kamp å få til og etter hvert vil mange bli grepet av, ja, nettopp frustrasjon og avmakt. Hvis man likevel prøver blir man ansett som en bråkmaker. Og enhver administrasjon vil jo ha fred og ro med samtlige ansatte. Det er jo betydelig lettere å skrike til staten på mer ressurser enn å ta ansvaret for og arbeidet med at dem man har blir forsvarlig utnyttet!

John Ludvig Larsen