Det er prisverdig at Fredrik Græsvik fra TV 2 lot seg provosere og svarte med et langt innlegg (i BT 3.4.).

Kronikken var en kritikk, med trekk av polemikk. Polemikk er ikke særlig nyansert. Den kan generalisere på en problematisk måte. Men den kan være brukbar nettopp som utgangspunkt for debatter når den fanger opp tendenser, viktige trekk.

Polemikk avler polemiske svar, noe som Græsviks debattinnlegg bærer tydelig preg av. Også slike svar kan være gode når de rammer for eksempel direkte feil eller andre mistak i motpartens argumentasjon.

Min polemiske kronikk etterlyste, i klartekst, mer informasjon om hva som har skjedd i det tidligere Jugoslavia, i Irak og i Afghanistan etter våre militære aksjoner i disse land. Etterlysningen gjaldt fjernsynsnyhetene som stod på meget intensivt mens konfliktene pågikk, men som var/er underlig stille siden.

Græsvik polemiserer sterkt mot kronikken, men han er egentlig enig i det vesentlige: at journalister må følge opp en så viktig begivenhet som en krig, og at dekningen i disse tilfeller kanskje ikke har vært bredt eller godt nok.

Det eneste som Græsvik reagerer på er en av tre mulige grunner jeg nevner, i mitt forsøk på å forstå hvorfor fjernsynsnyhetene ikke har fulgt disse krigene tilstrekkelig opp. Jeg skriver at en grunn kan være fjernsynet som medium selv; det er, mer enn aviser, særlig opptatt av bevegelse og endringer (noe som gjør at fred er et mindre spennende emne enn krig). Den andre grunnen kan være feil prioritering (en sak som Orderud-saken ble jo fulgt opp veldig nøye). Og som tredje mulig grunn nevner jeg at journalistene kanskje ikke er interessert i å vise konsekvensene, fordi disse muligvis ikke svarer helt til de bilder av befrielser som vi har fått før. Denne grunnen var tydelig markert som polemikk, med formuleringen «brutalt sagt ...» som varsler: her kommer en overdrivelse.

Græsviks innlegg er stort sett en avvisning av denne siste mulige grunnen. Han gir oss en forklaring for den manglende oppfølging, ut fra hans erfaring som journalist: det er stadig ikke mulig å ferdes fritt i disse tre land. Dette er en viktig informasjon som jeg synes at også fjernsynsseerne burde få. Kan man ikke levere reportasjer fra bestemte land, burde man i hvert fall forklare dette overfor seerne.

Jeg innrømmer en feil i min kronikk, en formulering som legger opp til misforståelser. Jeg skrev om oppfølgningen av vår krig mot Irak i 1991: «Ingen reportasjer, bare sterke rykter om at befolkningen fortsatt lider.» Dette var en altfor radikal forkortning av noe som skulle lyde omtrent slik: «Fjernsynsnyhetene ga oss ingen reportasjer om befolkningens lidelser etter denne krigen (grunnet ødeleggelser av infrastrukturen som vann, elektrisitet, kloakk etc.), det verserte bare sterke rykter om at befolkningen stadig lider (på grunnlag av «folkesnakk», støttet av enkelte kritiske avisartikler).» Tv-nyhetene spredte ikke rykter i denne henseende.

Men Græsvik tar også feil, i hvert fall med hensyn til to punkter. For det første feilfortolker han min tekst. Jeg skriver meget tydelig om fjernsynsnyheter. Avisene dekker disse saker på en helt annen måte, med mer refleksjon, kildekritisk distanse og, ikke minst, med kritiske ettertanker. Det er mest aviser jeg har min alternative informasjon fra, ikke noe besynderlig «kildeapparat på bakken i Afghanistan».

Og jeg er ikke enig i Græsviks inntrykk at de fleste journalister «er opptatt av å rote rundt i krigsherrenes jubelrus etter noe som kan gi skår i gleden». Etter mine inntrykk har fjernsynsjournalistene ikke gjort dette i særlig grad under og etter de tre siste kriger. Græsviks eget «positive» eksempel er et tydelig bevis for dette: innslaget om at «de afghanske jentene er tilbake på skolebenkene». Er ikke dette jubel? For meg er det en solskinnshistorie som gir sterkt inntrykk av at vår innsats var bra. Denne krigens opprinnelige mål, jakten på Osama bin Laden, er totalt vekke i en slik reportasje; nå ser det ut som om vi har kastet bomber for å muliggjøre skolegang for jenter i Afghanistan. For å si det med polemikk en gang til: Hvor er det blitt av denne krigens årsak og mål her?

Dette i Græsviks oppfattelse flotte innslaget «de afghanske jentene er tilbake på skolebenkene», halter forresten også som motargument fordi den viser jo at det er mulig å lage reportasjer fra dette landet, til tross for vedvarende krig. Hvorfor er det så ikke mulig å vise de mer problematiske sider av krigens konsekvenser, for eksempel de stadig eksisterende flyktningleirer? Og eksemplet er forresten heller ikke noe holdbart bevis for at jeg har oversett nyhetsinnslag som faktisk følger opp dekningen av krigshandlingene. Innslaget kom et par dager etter at kronikken ble trykt.

For øvrig kommer jeg aldri til å forstå at journalister i Norge kritiserer medieforskere for å være «intellektuelle» eller «arrogante akademikere». Hører ikke journalister selv til denne (i et land som Norge meget store) gruppe av velutdannede, tenkende og kritiske mennesker?

Av Barbara Gentikow, førsteamanuensis ved Institutt for Medievitenskap