Etter Lundes oppfatning fremmer forfatterne bak en SNF-rapport, utarbeidet for OED i forbindelse med departementets arbeid med endringsforslaget, både «subjektive synspunkter på hjemfallsinstituttet» samt undervurderer betydningen av at utenlandske selskaper overtar eierskapet til vannfallressursene, noe Lunde frykter at de foreslåtte reglene vil innebære.

I rapporten har vi beskrevet bakgrunnen for hjemfallsinstituttet; historisk og prinsipielt. Vi har videre drøftet ulike alternativer som myndighetene har mht. til å innføre eierskapsnøytrale regler for forvaltning av våre vannkraftressurser, og drøftet mulige konsekvenser av disse. Lunde mener at vi har en «subjektiv oppfatning» av hjemfallsinstituttet. At hjemfall, slik det har vært utformet frem til nå, har flere uheldige side, er hevet over enhver tvil. Det er nok å nevne insentivene til vedlikehold mot slutten av konsesjonsperioden. For eksempel viser styreleder Hans Erik Horn i Energibedriftenes Landsforening til at «Tiden har løpt fra hjemfallsinstituttet. Hjemfall gir forfall» (Teknisk Ukeblad 5.12.02). At hjemfallsreglene, med sin forskjellsbehandling av private eiere — som gis tidsbegrenset konsesjon - og offentlige eiere som får evigvarende konsesjon, også påvirker bransjens evne og mulighet for eiermessig tilpasning og påvirkning på en uheldig måte, er heller ikke noe vi har suget av eget bryst. Dette er vel kjent og erkjent, også i bransjen selv.

Vi har altså problemer med å forstå påstanden om subjektivitet. Vi erkjenner at hjemfall har vært et viktig virkemiddel for å oppnå nasjonal ressurskontroll - og at det fortsatt kan være det. Men mener man at hjemfall fortsatt vil være et viktig verktøy i så måte, må man samtidig søke å utforme regelverket slik at skadevirkninger vi vet om blir fjernet eller redusert. De foreslåtte reglene om eierskapsnøytralt hjemfall er ett tiltak i så måte.

Kjernen i departementets forslag er at hjemfallsplikten skal gjelde alle som har konsesjon, men at løpetiden settes til 75 år fra lovens ikrafttredelse. Lunde spør: «Kan det være at noen tror at vannkraftressursene i så fall vil forbli på norske hender?» OEDs forslag innebærer at etter at et selskap har disponert vannfallet i 75 år (og betalt grunnrenteskatt m.v. av inntektene), faller rettigheten tilbake til fellesskapet. Dette gjelder om selskapet som disponerer rettigheten er norsk eller utenlandsk. Dermed forblir også vannkraften en norsk fellesressurs. Gjennom konsesjonen vil myndighetene ha et effektivt verktøy til å påse at landets interesser ivaretas, uavhengig av hvem som står for driften. Lunde synes derfor å ha en grunnleggende misoppfatning av hva OED legger opp til.

Vi deler heller ikke Lundes bekymring for hva som eventuelt kan skje dersom utenlandske selskaper overtar disposisjonsretten til vannkraftressursene for en periode. Som forsker skal man være forsiktig med å komme trekkende med anekdotisk belegg for en påstand, men det er fristende å peke på en artikkel i Dagens Næringsliv for kort tid siden (17.12.02). Eksempelet er Kongsberg, der det i ingressen vises til at «På Kongsberg er ingen redd for utenlandsk eierskap, og budskapet er at utlendingene kan være en velsignelse». Poenget er at det ikke spiller noen rolle om eierne er utenlandske - det som betyr noe er om de er gode og stabile eiere. Videre er Kongsberg valgt som hovedkontor fordi det er der teknologibasen og utviklingsarbeidet ligger.

Eksemplet Kongsberg er heller ikke på noen måte særegent. Eksempelet speiler det som synes å være mønsteret mer generelt i studier av utenlandsk eierskap i ulike næringer: utenlandske eiere oppfører seg langt på vei som norske eiere, og frykten for at eierne tar ressursene med ut av landet viser seg ofte å være uberettiget. Ulike forskningsprosjekter om utenlandsk eierskap i Norge dokumenterer at disse datterselskapene har en nokså autonom rolle i forhold til å ta beslutninger i de selskapene de blir en del av, og ikke sjelden har de kompetansemessig «center of excellence»-status. Dessuten skjer de fleste etableringer fra utlandet gjennom fusjoner og oppkjøp. Lederne og leverandørene i disse datterselskapene forblir norske.

I tilfellet norske vannkraftressurser er det ekstra grunn til å stille spørsmålet om hva vi har å frykte som følge av utenlandsk eierskap. Fossefallene er stedbundne, vannkraft er det vi kan i Norge, og vannkraft kan beskattes. Og i tillegg innebærer forslaget fra OED at utenlandske - og norske - eiere kun kan oppnå en tidsbegrenset disposisjonsrett. Vi har heller ikke vondt av at de aktørene som i dag opererer i dette markedet i Norge får konkurranse som skjerper kravet til effektivitet, og dermed tar ut noen av de fusjonsgevinstene som tross alt burde være til stede gjennom de utallige fusjonene av administrasjoner som har skjedd i disse selskapene. Norsk vannkraft er en del av arvesølvet vårt, og det vil forbli i vårt eie - selv om OEDs forslag implementeres.

Av Kjell J. Sunnevåg, Grete Rusten og Lars Sørgard