Da jeg kom hjem sist tirsdag, var det store funderinger rundt bordet. Der satt åtteåringen og arbeidet med lekser. (På eget initiativ til en forandring.) Men en av oppgavene syntes han var litt vanskelig, så storesøster på 11 og venninnen hennes var tilkalt for å bistå.

Oppgave i aktivitetsbok i natur og miljø for 3. klasse:

«En møller kom inn i mølla. Der var det fire hjørner. I hvert hjørne sto det tre sekker. På hver sekk satt det tre katter. Hver av kattene hadde tre kattunger. Hvor mange føtter var det i mølla?»

De hadde regnet og regnet. Svarene hadde variert litt fra gang til gang, for det var jo en del vansker her. (Hvor skulle de for eksempel gjøre av sekkene mens de regnet på kattene, slik at det ble et riktig antall føtter til slutt?)

Da jeg kom hjem, hadde begge jentene kommet til samme svar to ganger, og de hadde sagt seg fornøyd. «Se pappa! Klarer du denne oppgaven?»

Via et par feil, som jeg i ettertid hardnakket prøver å påstå skyldtes at jeg trodde spørsmålet var lettere enn det var, kom også jeg til 576. Så, idet 3. klassingen skal til å skrive svaret, slår det meg at vi har glemt mølleren. Altså 578.

Men før han rekker å skrive, kommer venninna med enda et nytt moment. Det står jo ikke noe om at kattungene er der, bare at kattene som satt på sekkene hadde kattunger.

Etter alt dette skrev 3. klassingen med blekk, siden kvaliteten på svaret var så solid sikret:

«578 viss kattungene var der.»

Neste fase inntrådte da mor kom hjem. Hun er av dem som ikke orker den slags oppgaver. Derimot har hun en høyt oppdrevet sans for å vurdere hvilken vanskelighetsgrad en finner i oppgaver for 3. klasse. Hun konkluderte derfor ganske raskt med at det måtte være noe lureri her. Så vanskelige regneoppgaver får de nemlig ikke, heller ikke i mattebøkene. Mor sitt syn fikk imidlertid ingen følger i første omgang.

Onsdag ettermiddag spurte jeg hva læreren hadde for svar på oppgaven. Guttungen hadde tilløp til klump i halsen da han sa at vårt svar var feil, og han kunne ikke rette det, for han hadde jo skrevet med blekk. Men hva var så svaret? Jo, fullt ut i tråd med resonnementet til barnas mor var svaret som ble oppgitt: «2. For katter har poter, ikke føtter.»

Jeg prøvde etter beste evne å formidle at det ikke var noe galt med det han hadde skrevet, snarere tvert imot, og gutten tok det etter hvert med fatning.

Foreløpig siste fase inntraff da jeg fortalte dette til en kollega av det mer tenksomme slaget. Han repliserte hoderystende: «Men potene er jo helt nederst. Hva er det katter har over potene da?»

Vel, det er formodentlig bein, ikke føtter. Og spørsmålet om hvor mange bein det var i mølla er det vel fullstendig umulig å svare på, sjøl for en anatomiekspert?

DAG ORSETH