Norske bødler tok livet av ofrene ved enten å binde dem til en stige og kaste dem på et flammende bål, eller ved å halshugge dem.

Komiteen forstår Arne Lyngvis innlegg slik at han har sympati for dens arbeid, men han mener komiteen tar feil når den uttaler at ofrene for hekseforfølgelsene var den største gruppe av mobbeofre gjennom tidene her i landet. Han peker i den forbindelse på ofrene for jødeforfølgelsene under krigen, og de 770 norske jøder som med daværende myndigheters hjelp ble fraktet til Auschwitz. Bare 28 kom hjem igjen. De fleste andre ble gasset i hjel. Arne Lyngvi håper at det bare var en forglemmelse at de norske jødene som omkom i Tyskland under krigen, ikke var nevnt av Anne Pedersdatter-komiteen.

Det var det ikke — jødeforfølgelsen er vel ikke mulig å glemme av dem som opplevde den tiden. Men jødeforfølgelsen var et all-europeisk fenomen, iscenesatt og gjennomført med den presisjon og effektivitet som den tyske okkupasjonsmakt hadde ry for.

Det er med andre ord to forskjellige uhygges-fenomener det er snakk om. Jødeforfølgelsen og -utryddelsen var initiert av tyskerne og henrettelsene fant sted i Tyskland og i tyskokkuperte områder. Hekseforfølgelsene og justismordene var administrert og gjennomført av norske statsmakter. Og det er disse makter Anne Pedersdatter-komiteen nå ber gi ofrene oppreisning.

Men foreløpig har altså en stat hvis regjering sier at den bygger på kristne verdier, ikke engang tatt seg bryet med å svare på Anne Pedersdatter-komiteens mange henvendelser.

ALF H. MADSEN,

ANNE PEDERSDATTER-KOMITEEN