Av Kristij Kruger

Det har jeg forstått. Til mer grotesk, «grensesprengende», vulgært, også selvfølgelig «provoserende», jo bedre er det. Jeg har hørt at en kunstprofessor har uttalt at det er ikke nødvendig å ha talent for å kalle seg kunstner. Er det noe av dette som gjenspeiler seg i den «kunsten»? Er det det å være på rett sted til rett tid og sammen med de rette personene, og med de rette papirene i hånden, fra de rette akademiene, som er det som teller? Er det de som er genuine kunstnere?

Hvorfor gjemmer «kunstforståsegpåere» seg for tiden bak ord som at kunst skal «provosere», «sprenge grenser», «få folk til å tenke». Men er det dette folk trenger? «Provosere», da kan du følge med i de politiske fora. «Sprenge grenser» gjør forbrytere hele tiden. Det er bare å følge med på nyhetene. «Få folk til å tenke.» Det tror jeg folk klarer uten å bli inspirert av den mest vulgære samtidskunsten, skjønt noen gjør jo det og. Det kommer jo også frem på nyhetene rett som det er.

Jeg håper noen av dem som forstår seg på denne «kunsten» kan forklare følgende: Skal denne samtidskunsten supplere den hverdagen vi ser i mediene om vold, drap, seksuell «frigjøring» og krig? Er det bare disse temaene som skal gjenspeile samtiden? Hvilket samfunn skal vi ende opp i? Hva er det vi levner til våre kommende generasjoner? Skal de overbevises om at det er denne kulturen som betyr noe? Er det slik vi vil de skal tro at samfunnet i begynnelsen av det Herrens år 2000 var? Jeg trodde det fantes nok elendighet.

Når jeg tenker på kunst er det noe som gir meg en god opplevelse, noe som gjerne er estetisk vakkert, noe jeg med hånden på hjertet kan beundre. Om det er nonfigurativt eller naturalistisk har noe med miljøet kunsten skal plasseres i. Det mølet som ofte er blitt servert den siste tiden er bare ekkelt. Skal vi bare akseptere det? Nikke på hodet og si dette er jo flotte greier, humoristisk og grensesprengende, i angst for å dumme oss ut? Snakk om keiserens nye klær. Kanskje sitter noen og humrer fandenivoldsk i kulissene og lurer på hvor langt det er mulig å tøye grensene før de blir gjennomskuet? Går det offentlige virkelig til innkjøp av slik «kunst»? Kanskje noen der ute er litt enig med meg?