Det er de sterkeste som flykter. Blant dem som må bli igjen, er mennesker med funksjonshemninger. I Afghanistan er 400.000 mennesker skadet av landminer. Krigen merket dem for livet, nå har de svært få muligheter til å flykte fra den.

Situasjonen er den samme i flyktningleirer over hele verden. Funksjonshemmede er ikke der. De kunne ikke bli med, eller de ble etterlatt. Funksjonshemmede er de fattigste av de fattige, og de blir enda mer sårbare i krig og katastrofer. Nødhjelpen er ofte utilgjengelig, fordi funksjonshemmede ikke kommer seg dit de internasjonale organisasjonene er.

Organisasjonene kan være klar over problemet, men ser seg nødt til å prioritere når tida er knapp, og det er umulig å hjelpe alle. Likevel – kan vi forsvare å drive selektiv nødhjelp?

3. desember er FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Det er tid for å lete etter de usynlige. Noen må bli igjen bak frontlinjene, andre lever med myter og fordommer som høye murer mot resten av samfunnet. Mellom syv og ti prosent av verdens befolkning har en funksjonshemming. At vi ikke ser dem, betyr ikke at de ikke finnes.

Å møte funksjonshemmedes behov krever forståelse og langsiktighet. Det kan virke fåfengt å etterlyse det når katastrofen rammer og samfunnet går i oppløsning. Når vi likevel gjør det, er det fordi erfaringene viser at omveltningssituasjoner også kan representere muligheter. Atlas-alliansens prosjekt i Palestina viser at det sivile samfunn kan ta ansvar når offentlig infrastruktur er fraværende.

Norges Handikapforbund, som er Atlas-alliansens representant i området, samarbeider med 23 frivillige organisasjoner om rehabilitering av funksjonshemmede. Aktiv lobbyvirksomhet har ført til at det i 1999 ble vedtatt en lov om funksjonshemming som anses som en av de mest progressive i Midtøsten.

Rehabiliteringsprogrammet viser i praksis hvordan en nasjon bygges. Dialogen med de palestinske selvstyremyndighetene, som er kommet på plass etter at prosjektet startet, blir stadig bedre.

Men det er i lokalsamfunnene det virkelige arbeidet skjer. Derfor lever prosjektet videre selv under intifadaen når svært mye annet ikke fungerer. I det holdningsskapende arbeidet har man paradoksalt nok fått drahjelp fra den væpnede konflikten. Krigsskadde har en status som smitter over på andre funksjonshemmede. En krise vil alltid bety forandring, men ikke nødvendigvis til det verre.

Det kan være anstrengende å se det som ikke er helt oppe i dagen. Heldigvis ligger forholdene til rette for at mange øyne kan bli åpnet i året som kommer i og med at Atlas-alliansen er tildelt NRKs TV-aksjon for 2002. Syv norske interesseorganisasjoner for funksjonshemmede står bak Atlas-alliansen. Vi forventer solidaritet, og vi viser solidaritet. Det er ikke lov å glemme de vi ikke ser!

Av Lars Ødegård, styreleder i Atlas-alliansen