Av Erik Skaug,direktør for Området for industri og energi (IE) i Norges forskningsråd

Det er dessverre langt færre som er opptatt av hvordan oljeformuen er blitt skapt, og hva vi må gjøre for at den skal opprettholdes i årene som kommer. Oljeformuen ville rett og slett ikke eksistert uten forskning, utvikling og innovasjon.

Det er i år 40 år siden oljeselskapet Phillips meldte sin interesse for å bore etter olje i Nordsjøen, og særlig i løpet av de siste 30 årene har offshorenæringen bygd opp en internasjonalt konkurransedyktig industri av enorm betydning for Norge. I dag står petroleumssektoren for 23 prosent av bruttonasjonalproduktet og 32 prosent av statens inntekter. Samtidig går diskusjonen høyt om hvordan oljeformuen og Statens Petroleumsfond skal forvaltes. Fra opprettelsen i 1996 til utgangen av første halvår 2002 er det overført ca. 630 milliarder kroner til Petroleumsfondet, og det politiske presset i retning av å bruke mer av oljeformuen til mange gode formål er svært stort.

I denne situasjonen er det viktig å være klar over at oljeformuen ikke ville eksistert uten petroleumsrettet forskning, utvikling og innovasjon. Det er også viktig å være klar over at vi må fortsette innsatsen på disse områdene i årene som kommer, hvis oljeformuen skal opprettholdes slik at den kan bidra til finansieringen av pensjoner og andre viktige statlige oppgaver i mange år fremover. I dette perspektivet er det veldig positivt at årets Offshore Northern Seas-konferanse i Stavanger fra 27. til 30. august fokuserer stadig skarpere på innovasjon.

Den norske petroleumsbransjen står nemlig midt oppe i et tidsskille. Vi har hentet opp ca. en firedel av de kjente petroleumsreservene i Nordsjøen, og det høres betryggende ut at det fortsatt er tre firedeler igjen å hente. Men det er altså slik at vi har hentet opp den firedelen som var lettest å utvinne, og det må satses målbevisst på innovasjon fremover for å utvikle teknologi som kan hente opp de resterende tre firedelene. Petroleumsbransjen har hittil vært oppfattet i stor grad som en råvareprodusent, men tidsskillet innebærer at den nå er i ferd med å bli en rendyrket kunnskapsindustri.

For å understreke poenget om en kunnskapsindustri: De kjente petroleumsreservene i Nordsjøen er mye større i dag enn for 20 år siden. I virkeligheten har reservene naturligvis vært like store hele tiden — det er kunnskapene våre som har økt.

Da olje- og energiminister Einar Steensnæs la frem oljemeldingen (St. melding nr 38) tidligere i år, viste han frem to mulige utviklingsløp fremover. Ved å fortsette som hittil vil petroleumsbransjen følge en «forvitringsbane» som resulterer i en dramatisk reduksjon i de årlige olje- og gassinntektene frem mot 2020. Alternativet er å følge en «langsiktig utviklingsbane» som vil gi oljeproduksjon i 50 år og gassproduksjon i 100 år til. Den langsiktige utviklingsbanen innebærer en betydelig satsing på ny kunnskap og teknologi.

Enkelte synes det er vanskelig å forstå at staten skal være med på å finansiere forskning for «de rike oljeselskapene», men det er altså slik at Finansdepartementet legger beslag på ca. 90 prosent av oljeinntektene fra denne sektoren. Forskjellen mellom «forvitringsbanen» og «utviklingsbanen» utgjør en akkumulert merinntekt på 2000-4000 milliarder kroner for det norske samfunnet, og det bør derfor ikke være noen tvil om hvilken utviklingsbane vi bør velge fremover. En fortsatt offentlig satsing på innovasjon i petroleumsbransjen vil øke statens muligheter til å finansiere både pensjoner, sykepleiernes og lærernes lønninger, og mange andre viktige tiltak i et langsiktig perspektiv. De store oversvømmelsene i Sentral-Europa den siste tiden, og FNs miljøtoppmøte i Johannesburg i begynnelsen av september, kan blant annet minne oss om at petroleumsbransjen ikke minst har store oppgaver som må løses på klimaområdet. Også her er innovasjon verktøyet som kan bringe oss nærmere målsetningene.