Lørdagsgjesten-vignett

Fløyten? Ja, med høye og klare toner som gir løft, nettopp det kunne være hva tronpretendentene i sosialdemokratiet skulle tilby. En visjon, noen ideer å strekke seg etter, en høy himmel over det regntunge sommerlandskapet. I en sådan stund. For aldri har et så stort parti blitt så lite så fort.

Da virker det underlig å lokke med øl, med mindre det er snakk om å slukke sorgen med drikk og svir. Men et kollektivt drikkegilde er neppe meningen bak disse utspillene. Karita Bekkemellem Orheim og Bjarne Håkon Hanssen ønsker vel bare å markere at de forstår at det statlige formynderiet over folks ølkjøp er en håpløs anordning. At øl-gardinen trekkes ned i dagligvarebutikkene den siste timen før stengetid, er et like lite forbrukervennlig tegn som Brustad-bua — som nestlederkandidat nr. 3, Sylvia Brustad, ikke lenger vil ha hengende ved sitt navn.

De tre vil tydeligvis fortelle at de ikke har tenkt seg opp i ledelsen av Arbeiderpartiet for å plage godtfolk med hverdagsrestriksjoner, men tvert imot liberalisere en smule. Det spørs om de blir trodd. Som få andre har disse tre tidligere statsrådene hatt god anledning til å handle, ikke bare love. Og om de nå virkelig tenker å endre sitt partis politikk i liberal retning, skulle man tro at de ville komme med mer enn noen ølflasker og flere kvadratmeter butikk. Mye mer - en sammenheng, en nytenkning, et helt lite program - om man skal føle at de mener alvor, og at de fortjener å være kandidater til posten som nestleder i et fortsatt viktig parti.

Derfor fløyten! Spill opp til en fornyelse, gi en ny retning, vis de hundretusener som har vinket sosialdemokratiet farvel at noe er på gang!

Nei, det er for mye forlangt. Ved nærmere ettertanke er det mer enn som så. Det er også feil å etterlyse fløytespillere. Fløyten er et farlig instrument. Dens høye toneleie kan virke for forførende. Myten om rottefangeren i Hameln burde ha advarende virkning. Ikke bare fanget han byens rotter, men da han ikke fikk lønn for strevet, lokket han med sitt smektende fløytespill alle landsbyens barn ut i fortapelsen. Utenfor den rene musikknytelsen er fløyten siden blitt et bilde på forføreriske muligheter, et symbol på populistiske lokketoner. Den danske forfatteren Hans Scherfig var også maler. Han laget under krigen et skremmende bilde av rottefangeren fra Hameln - med Hitler-bart, og med et Heil-hilsende barnetog på slep.

Nei, ikke fløyten. Ikke altfor store visjoner. Vi trenger ikke lenger de voldsomme vyer. La demagogien tilhøre det ekstreme århundret, altså det som nylig døde hen, det 20. århundret med sine utskeielser. I dag skal vi lære oss å tenke politikk på en annen måte, sette pris på de små ting, ikke de store løfter. I kunsten og litteraturen, i drømmen og fabelen kan vi fortsatt lengte etter en annen himmel. Men ikke i politikken. Der bør vi ikke be om å bli ført eller forført, men ta til takke med politikere som snakker om, ja, butikken og ølet.

Slik er det. Øl i en sådan stund, det er tingen. Det er planløst, uten dypere mening og temmelig tilfeldig, i tråd med den vandrende moderne velgers mentalitet. Man stemmer ikke på ideologier, knapt på politikere, men kanskje for en god og aktuell sak, men aller helst mot dem som har hatt ansvaret for irriterende eller mangelfulle ordninger i hverdagen. Nedrulling av øl-gardinene presis klokka åtte om kvelden er under ingen omstendigheter å regne som en stor sak. Den er liten og litt irriterende, og kanskje nettopp på grunn av sin komiske smålåtenhet rett sak i rett tid til et mett folk. Den sittende regjeringen har dessuten tenkt å forsvare øl-gardinen så lenge den kan, og dermed er det iallfall skapt en aldri så liten motsetning å slåss om.

Et gnagende spørsmål i kjølvannet av erkjennelsen av politikk som kampen om de små ting, er hva slags partier og politikere vi sitter igjen med. Når de gamle ideologiene, ikke minst tanken om plan og historiske prosjekter, ebber ut, fylles ikke rommet bare av tilfeldigheter. Det er alltids selgere på torget med nye varer. I dag heter de eneste ideologier med stor tiltrekningskraft nyliberalisme og populisme. Deres fellestrekk er idéen om mangel på plan: La markedet rå i økonomien og snu kappen etter vinden i politikken! I dette universet stiller et sosialdemokratisk parti av gammelt merke uhyre svakt. Uten en plan for å moderere markedet og for å styre i motvind, er Arbeiderpartiet hjelpeløst.

Å finne en ny plan, som verken er en demagogisk visjon eller et gammeldags program, men både troverdig, moderne og utjevnende på samme tid, er neppe noen enkel affære. Det er vel derfor vi hører så lite om hva den kommende ledelsen i Arbeiderpartiet egentlig planlegger. Men desto mer om friere ølsalg. Noen flere tanker er det likevel grunn til å anta at vil se dagens lys. Med syv nestlederkandidater og nesten fire måneder til landsmøtet, skal det godt gjøres at siste ord er sagt.

I mellomtiden: Skål! Men foreløpig bare i øl.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER