Hver gang jeg hører om en nedskjæring i offentlig regi (om noe sånt finnes, det er snart bare skolen igjen), fremstår tiltaket som kortsiktig og fantasiløst. Siste eksempel i så måte er forslaget om å legge ned fødeavdelingen Storken ved Haukeland sykehus — en avdeling som ifølge Venstre-politiker Gunn-Vivian Eide er billigere enn den «ordinære» Føden (BT 18.8.). Eides argumentasjon for å beholde Storken peker også på det typiske ved andre sparetiltak: det kuttes i alt som likner på noe alternativt, noe ekstra, «luksus» (hovedsakelig i form av at mennesker bruker tid på hverandre). At man i mange tilfeller, ikke minst når det gjelder Storken, risikerer å ramme en tankegang og praksis som på lang sikt kommer langt flere enn hvert enkelt behandlet tilfelle til gode, ser overhodet ikke ut til å være med i beregningene. Hvorfor skal disse sparetiltakene haste sånn, med tidsrammer på bare ett eller to år, at det ikke kan planlegges skikkelig, med tanke på å ivareta innholdet i tilbud som forsvinner? Garantier om, i dette tilfellet, «tilfredsstillende fødselstilbud etter innstrammingen» (direktør Anne Kverneland Bogsnes i Helse Vest, BT 15.8.), virker ikke betryggende, all den tid de kommer fra et hold som ikke kan føre ett eneste holdbart argument, heller ikke økonomisk, for å legge ned en avdeling som Storken.

MERETE HOEL, LODDEFJORD