GEORG ØVSTHUS

Det er uaktuelt for KrF å være i en regjering med Frp, repeterte statsminister Kjell Magne Bondevik i et sommerintervju. Forskjellen var for stor. Dertil skiftet Frp mening for ofte, i motsetning til partier som bare endrer standpunkt som del av rollebyttet når de vandrer mellom regjering og opposisjon. Og så brukte Frp så mange penger, det også i kontrast til andre partier.

Penger skaper politikk, og statsbudsjettet er politikkens sentrale redskap. Hvordan aktet statsministeren å få flertall for høstens budsjett, som skal uttrykke den samlede politikken til KrF, Høyre og Venstre? Jo, han ville gå til Frp, for det var Frp som bidro til trepartiregjeringen, som altså politisk sto så langt vekke fra Frp at det var helt uaktuelt ... og så videre.

Ikke hva du ser

Politikk er alltid noe annet enn det velgeren ser, enn «politikk», for ellers ble det vanskelig å forklare at de avgrunnsdype skillene finnes. Den synlige politikken blir da livet blant synderne på veien til det forjettede land. Det er forskjell på politikken og Politikken, hvor det tales prinsipielt om verdiene. Bondevik kan si at budsjett er kompromiss, at en koalisjonsregjering er et kompromiss og en koalisjonsregjering i mindretall et dobbelt kompromiss. Politikk er, prinsipielt, et evig kompromiss, så hva hadde man vært uten Politikken?

Kompromissets lov gjelder også for Frp, for eksempel i en regjering, med mindre de andre partiene overtar hele Frps politikk av frykt for at Carl I. Hagen har funnet gullåren i velgermassen. I den frykten ligger populismens makt.

I meningsmålinger viser velgerne en mer liberal holdning til Frps adgang til regjeringskontorene, og det kan skyldes at de er mer opptatt av hva KrF og andre partier gjør sammen med Frp enn av hva de sier. Alle samarbeider med Frp om det politikk består av, saker. Regjeringen gjør det, og resten av opposisjonen. Også SV, dersom det kan plage regjeringen. Frp møtes vekselvis som et vanlig parti og inntrenger, med håndtrykk og knyttneve.

Da er det bra å ha verdiene så folk forstår at Frp er et menneskerått parti som til skade for de barmhjertige fikk velgerne til å tro at det brydde seg om helse og omsorg. Når Bondevik sier verdier, er det fordømmelsen av Frp til evig fortapelse i det politiske miljø, men underveis til den kan Frp gjøre gagn ved å frelse regjeringen. Hagen slår seg sammen med resten av opposisjonen for å stikke djevleforken i regjeringen så den selv kjenner pinen.

Til venstre, to nyttige ord

I likhet med Thorbjørn Jagland henter Jens Stoltenberg frem igjen venstresideretorikken for å få med seg hele Ap, det er ikke så mye som før, og gjøre partiet tydeligere, som man pleier å si når det går nedover. Nå skal man bekjempe høyrekreftene, som er et negativt ord og derfor brukes ved slike høve. Høyrekreftene er Frp og Høyre, som Jagland en gang sa var et parti Ap hadde mye felles med og derfor kunne samarbeide med. Da var poenget at de gamle ord om venstre og høyre ikke dugde, da skulle Jagland-Aps modernisering forklares. Nå er Ap utenfor, og da er de gamle ordene hensiktsmessige. Noe må man finne på.

Stoltenberg inviterer SV, Sp og eventuelt KrF til å bygge regjering. KrF deler mye med Ap, også verdier, synes han: I sakene, budsjettsakene, har KrF og Ap mer felles enn KrF og H/Frp, og Ap og H/Frp. Hvis det tar Ap som medisin, friskmelder Stoltenberg KrF for politiske hjertefeil. Dets hjerte slår til venstre. KrF har ikke noe på høyresiden å gjøre.

Trond Giske vil bli nestleder i Ap og holde høyreavvikeren Stoltenberg i ørene. Giske markerte den ideologiske avstanden til KrF i symbolsaker om privatskoler, homser og kvinnelige prester, statens kristelighet og styring av Kirken. Hans verdikløft mot KrF virket like dyp som den Bondevik tegner mellom KrF og Frp. Den tilpasningsdyktige Giske ble høyreavvikeren Stoltenbergs minister for kirke og utdanning, men for Kristen-Norge var det like galt at han fikk ansvaret for kirkepolitikken som det var for venstresiden at Kjell Bondevik i 1965 fikk hånd om kulturen i Borten-regjeringen.

Eksisterer det da en like dyp avgrunn mellom Stoltenberg og Giske, siden Stoltenberg deler så mye med KrF? Kan Bondevik samarbeide med Hagen over et erklært juv, kan nok Giske tåle kompaniskap med KrF om det behøves. Hans parti allierer seg da med Frp.

Når Stoltenberg nå fremhever Ap som et parti til venstre, noe mange har vansker med å oppdage, plasserer han også Sp der sammen med SV. Det har flere lettere for å se. Stoltenberg ber Sp følge Sps legning. Sp var med i en regjering som hevdet at dens legning verken lå til venstre eller høyre. Etterpå fikk vi høre at Sp ønsket sentrumsregjeringen for å hindre at KrF fulgte sin konservative legning og vandret til høyre. Politikerforakt? Mer politikerforvirring.

Lederen i Hordaland KrFU repeterer i avisen Dagen Bondeviks nei til samvær med Frp i en regjering. Alkoholpolitikk, distriktspolitikk, miljøpolitikk, u-hjelpspolitikk, bioteknologipolitikk. Her er så mange ord som kan avsluttes med -politikk at man undres over at KrFs statsminister finner noe å lage budsjettenighet av. Dreier statsbudsjettet seg om det som ikke er viktig?

Under ligger Frps frieri til egoismen, det som er de andre partiene så fremmed når de gir velgerne kontantstøtte og billig barnehage. Når regjeringen gjør polåpninger til distriktspolitikk, forkortes det til politikk. KrFs politikk er uberørt av den politikken som faktisk føres.

Øl i en sådan stund

Frp skal ha foretatt så mange linjeskifter i synet på barnehager, u-hjelp og den aktive stat at KrF må pukke enda mer på verdiene for å holde Frp på regjeringsavstand, mens Ap— og SV-politikere i sommer kappet med Frp om populistiske verdier, inkludert alkoholverdiene, retten til å kjøpe øl i butikkene sent så vel som tidlig.

SV-politiker Heikki Holmås, ungdommens mann på Stortinget, foreslo åpne utesteder hele natten, for de unge går ut for å ta seg en øl. Dette var ungdomspolitikk ettersom forslaget kom fra SV og ikke Frp. De eldre kjøper ølet i butikkene, så da Aps nestlederkandidater halset etter Frp for å utvide salgstiden for butikkølet, var det nærliggende å se det bare som vulgært frieri, hadde ikke Øystein Djupedal, nestleder i SV, slått følge.

Han meddelte VG også sin motstand mot Brustad-bua, det høyeste uttrykk for statens regulering av samfunnet. SV ser grenser for statens makt, mens Frp har oppdaget at også det trenger litt stat, ikke bare for å sikre lov og orden og holde innvandrere ute.

Noen hver kompromisser med gamle prinsipp, mens verdiene går på kryss og tvers av partiene, i likhet med egoismen. Kåre Willoch holder igjen og minner om at Høyres konservative verdier skiller seg avgjørende fra Frps liberalistiske. Men Frp fikk flere trekk, slik at det kalte ikke bare på Ap-velgere som ønsket frihet fra staten, men også de som mente at velferdsstaten ikke fungerte.

Det siste har Trond Giske fått med seg: Ap må ikke overlate kritikken mot manglene i samfunnet til Frp, oppdager han etter prinsippet bedre sent enn aldri. Det kan saktens kalles en populistisk oppdagelse.