Det er snart to år siden Tom McRae leverte en av de beste konsertene under Ole Blues det året. Fredag kveld var han tilbake på Garage, med utsolgt hus, og leverte en forestilling som langt overgår det han presterte sist.

Det blir en av disse kveldene som sitter i minnet lenge etter at siste melodi er levert. For en stemme. For noen låter. For en intensitet.

Og for noen musikere han har med seg. De gjør ikke mye av seg på scenen, men bommer heller aldri på en tone. Perfekte små detaljer i varierte intrikate arrangementer. Likevel lever det, og blir aldri glatt eller forutsigbart.

Med to album i bagasjen er det stoffet herfra som presenteres. Spesielt låtene fra debutalbumet har fått ny og fyldigere musikalsk drakt. Ikke minst celloen skaper en ekstra dimensjon sjelden hørt på en rockekonsert. Et alt for sjeldent brukt instrument i rocken, men med desto større utbytte når det fremføres som her. Utrolig nok er det cellistens aller første konsertjobb med Tom McRae.

Lydmannen bør ellers ligge godt an om det noensinne skulle utdeles en Nobelpris for lyd. Det må være år og dag siden noen har klart å skape et så klangfullt og detaljrikt lydbilde på Garage.

Tom McRae er ingen barrikadestormer. Tekstene hans er preget av dystre stemninger og mollstemt melankoli. Men han har sine meningers mot, og den engelske statsministeren er hans hatobjekt nummer én for tiden. Når han dedikerer «The boy with the bubblegum» til Tony Blair, er det mest på grunn av tekstlinjen «If songs could kill, this one's for you». Og intensiteten i fremførelsen etterlater ingen tvil om at han mener det.

Det er tid for absolutt siste ekstranummer, «I ain't scared of lightning». Tom McRae står alene med kassegitaren på scenen. Klokken har for lengst passert ett om natten, og Garage er fremdeles fylt til randen.

Og publikum tør så vidt puste. Det eneste som høres er McRaes stemme, gitaren — og vifteanlegget.

O sakrale salighet.

ANMELDT AV

EINAR ENGELSTAD