Hvordan er så situasjonen for arbeidssøkende akademikere i Norge i dag?

Inntektskravet for arbeidsledighetstrygd er på 81.000, noe som utelukker bortimot samtlige som har avsluttet studiene i utlandet. Det er vanskelig nok å tjene et slikt beløp ved siden av studiene i Norge. Det utelukker nok også de fleste som er uteksaminert fra norske læresteder, da avslutningen av studiet er for tidkrevende til å holde høy yrkesaktivitet. En stor andel av de nyutdannede har derfor ikke krav på arbeidsledighetstrygd. De av studentene som har prøvd å være smarte, og fulgt bankenes oppfordring, har spart penger på BSU-konto. De er derfor formuende, og må bruke av sine egne sparepenger før de har noe som helst krav hos sosialkontoret. Problemet her er at hvis du bruker BSU-kontoen på forbruk, må du tilbakebetale alle skattefradragene du har fått utbetalt gjennom årene. Mange har derfor verken sparepenger, trygd eller sosialhjelp som alternativ når de mangler penger til husleie, strøm, mat etc. Løsningen blir kanskje å låne av venner og familie mens man håper på innpass på arbeidsmarkedet.

Studentene kommer derfor ut fra studiene sine med en høy grad av økonomisk usikkerhet. Et lån på 300.000 er ikke uvanlig etter endt studium. Med et slikt lån hengende over seg, samtidig som man befinner seg utenfor alle støtteordningene som samfunnet ellers er så rikt på, blir man lett desperat og tar deltidsjobber på bensinstasjoner og liknende, slik at man får litt økonomisk armslag. Her oppstår flere problemer.

Lånekassen har heldigvis en ordning som gjør at man slipper å betale renter på lånet mens man har lav inntekt. Problemet er at denne ordningen slår inn direkte på et visst beløp (for tiden kr 12.800 pr. måned). Dermed taper man selvsagt mange penger på å tjene kr 12.801. Med 300.000 kroner i studielån, og dagens rente på 5,9 prosent, utgjør månedlig rentekostnad kr 1062 (skattefradrag iberegnet). Man må derfor tjene rundt 14.500 (før skatt) før man får én eneste krone mer enn man ville tjent hvis man holdt seg under grensen. Differansen på kr 1700 utgjør to hele arbeidsdager for folk som jobber i butikker og på bensinstasjoner. Tenk deg at du selv jobber 15 dager en måned. Deretter får du vite at om du vil jobbe mer, må du jobbe to dager gratis før du kan tjene penger (som du fortsatt skatter for) for resten av dagene. Dette er hverdagen for de nyutdannede akademikerne som jobber og sliter i yrker med dårlig lønn, mens de irriterer seg over høyt studielån og manglende evne til å skaffe seg bolig, bil og alt det andre som jevnaldrende alt har tilegnet seg.

Ordningen jeg beskrev over gjør det nødvendig for deltidsansatte å vurdere å jobbe mindre enn arbeidsgiveren tilbyr, og kan faktisk virke som et insentiv mot å ta skrittet fra deltidsjobb til fulltids stilling. Den lave lønnen man mottar i en typisk deltidsjobb betyr at man må jobbe uforholdsmessig mye for å øke lønnen etter at man har tjent de første 12.800. Grensen for hvor mye man bør tjene brutto, for ikke å tape penger, synker selvsagt med lavere rente, men man bør ikke godta et dårlig system bare fordi renten er på vei ned. Slike forhold vet vi endrer seg fort. Lånekassens ordning med å fokusere på enkeltmåneder gjør det også umulig å jobbe ekstra én måned for å kompensere for en måned man ikke blir tilbudt tilstrekkelig med arbeid. Jeg vil derfor oppfordre Lånekassen til å skape et mer fleksibelt system for ettergivelse av rente. Dette systemet bør fungere slik at hvis man tjener over en viss beløpsgrense, betaler man først litt av rentebeløpet, så stigende andel etter som hvor mange penger man tjener. Systemet bør også ta høyde for at en kan tjene mer enn grensen noen måneder om man ligger tilsvarende under grensen i andre måneder. Lånekassen har et fleksibelt system for støtte versus arbeidsinntekt mens en studerer, så det burde være mulig å få til en liknende ordning for nyutdannede. Lånekassen vil sikkert si at dette vil føre til økt arbeidsbyrde for dem, men dette er en altfor stor sak til at slike argumenter kan gjøre seg gjeldende. Jeg finner meg ikke i at vi har en ordning som oppfordrer til mindre jobbing. Det er på høy tid å forenkle systemet! Da de nyutdannede havner utenfor systemet når det gjelder sosial støtte, fortjener de i alle fall å få incentiver til å tjene sine egne penger.

Av Tore Dyngeland, Høyres Studenterforening i Bergen