STEINAR HANSSON

ANGREPET PÅ IRAK VIL BLI beretningen om en lenge varslet krig. Men jo lengre den er blitt varslet, desto vanskeligere er det blitt å støtte den. Intet som er skjedd siden president George W. Bush rettet blikket mot Irak, har bidratt til å styrke de saklige argumentene for en krig. Tvert imot har rapportene og begivenhetene det siste halve året virket i motsatt lei. Det virker ikke som Saddam Husseins regime har utviklet flere djevelske våpen enn det hadde tidligere, og Iraks utenrikspolitikk fremstår langt mindre aggressiv overfor nabolandene i dag enn den har gjort i mange tidligere perioder. At Saddam er en tyrann som har påført både eget folk og en rekke nabostater store lidelser, er velkjent historie. At hans overfall på Kuwait ble besvart med motangrep fra USA og andre gjennom Golfkrigen, var rett og rimelig. Men hvorfor en ny krig nå — når intet er nytt, og Saddam verken har provosert eller angrepet andre stater?

Ved dette årsskiftet er verden mindre bekymret for hva Saddam Hussein kan finne på, enn for hva George W. Bush kan stelle i stand. Bush-administrasjonen er i verdensopinionens øyne i ferd med å bli den store trusselen mot fred og ordnete internasjonale forhold. Det er i dag USA som stanser, saboterer eller forsinker en rekke forsøk på å skape internasjonale avtaler om en rekke viktige forhold, som miljø og krigsforbrytelser. Det er ikke autoritære røverstater som bruker det mest aggressive språket overfor andre land, men de ledende politikerne i Amerika.

USAs ENORME MILITÆRE overlegenhet og totalt dominerende politiske stilling i verden setter selvfølgelig landet i en særstilling. USA må i visse tilfeller være ledende der andre er vaklende, og kan i andre tilfeller ha grunner til å holde igjen der alle andre vil ha avtaler som nettopp kan binde den ene store i forhold til de utallige små. Men når mønsteret er blitt så tydelig på så mange områder, og når det er kommet så provoserende sterkt som under Bushs to år i Det hvite hus, må fenomenet kunne tolkes som en ekstrem form for selvgod arroganse - og muligens en svært primitiv form for hevntørst.

Hvorfor vil president Bush angripe Irak når han heller burde konsentrere seg om å rulle opp og isolere terroristnettverket bak angrepet på USA 11. september 2001? Hvorfor plasserte han akkurat Irak, Iran og Nord-Korea i «ondskapens akse» i sin årstale om rikets tilstand? De to første har vært gjennom en endeløs krig med hverandre, og om Nord-Korea kan man si mye, men ikke at det likner på noen av de to førstnevnte. Men det finnes ett fellestrekk mellom disse tre landene. De har alle i løpet av de siste femti årene ydmyket USAs interesser og allierte, og deres handlinger har trukket amerikanske styrker inn i krig og aksjoner uten at regimene har falt.

Hvis president Bush kunne klare å felle regimene både i Pyongyang, Teheran og Bagdad, ville han makte å avslutte Korea-krigen for godt, vende Iran tilbake til tiden før ayatolla Khomeinis ekstremt antivestlige revolusjon, og gjøre hva hans far burde ha gjort under Golfkrigen i Irak, nemlig fjernet Saddam Hussein.

JEG FORESTILLER MEG AT George W. Bush tenker - eller føler - omtrent slik. Etter det ydmykende angrepet mot Manhattan og Pentagon i fjor høst, er sannsynligvis både hans og svært mange andre amerikaneres selvfølelse såret på en måte resten av verden bare delvis fatter. Det er ikke nok å forfølge terroristene, også fortidens ydmykelser eller halve seirer må rettes opp til den fullstendige triumf. Ingen skal tro at de kan komme unna med provokasjoner mot den nasjonen George W. Bush leder - ikke i nåtid og ikke i fremtid, men heller ikke i fortid.

Å tenke seg at Bush-administrasjonen resonnerer på denne måten, er ikke bare en vill spekulasjon. I de mer fundamentalistiske høyremiljøene i USA er revansjlysten overfor tidligere fiender alltid til stede. I øyeblikket virker det absurd, men om president Bush holder frem som han stevner, ville det ikke forundre om Cuba utpekes som neste medlem av ondskapens klubb. I over 40 år har Fidel Castro pekt nese til amerikanerne.

Primitiv hevnlyst og store krigsforberedelser er likevel ikke det samme som krig. Selv om alle regner med at krigen kommer, gjenstår det fortsatt å se om Bush våger å angripe Irak. Skulle han gjøre det, er sjansen overveldende stor for at USA vinner, og at eksperimentet blir gjentatt overfor flere av de «onde» fiendene, uansett hvor mye den øvrige verden ber ham besinne seg.

GEORGE W. BUSH KAN BLI den amerikanske presidenten som gjennom massivt press eller åpen krig gjør USA mer omstridt enn noensinne, og samtidig mektigere enn noe verdensrike noen gang har vært. Lenge ville amerikanerne vinne verdens gunst, nå kan de vinne verden gjennom ren frykt. Denne nyttårshelgen blir neppe den siste der biskoper og paver ber USA vise nåde - til liten nytte.