debatt Av Yngve Træland, Norsk Folkehjelp Bergen

Vi reagerer likevel sterkt på at forslaget til satser ligger under tidligere gjennomsnitt, som allerede var svært lavt, og at barnetrygd og kontantstøtte skal regnes som inntekt.

Retningslinjene kan derfor føre til en betydelig forverring av levekårene for flertallet av sosialklienter i Norge og deres barn.

I løpet av siste halvår har situasjonen for titusenvis av fattige barn i Norge vært mye omtalt i media. Mange politikere har reagert, og bl.a Arbeiderpartiet har lovet å gjøre noe med situasjonen for disse barna.

Vi undrer oss derfor over at en regjering utgått av Arbeiderpartiet presenterer veiledende satser på et så lavt nivå uten å undersøke konsekvensene av de nye retningslinjene.

For de fleste barn av sosialklienter f.eks. i Hordaland vil gjennomføring av de nye veiledende satsene føre til forverring av en allerede vanskelig situasjon. De anbefalte normene fra Sosialdepartementet vil bl.a. føre til nedgang i inntekt for en enslig forsørger i Bergen med et barn over 12 år med 700-800 kroner pr. mnd., dersom de blir gjennomført.

Dette vil øke de sosiale og fysisk/psykiske problemer som disse barna allerede sliter med og kan føre til alvorlige konsekvenser på lang sikt.

Norsk Folkehjelp Bergen vil derfor på det sterkeste anmode regjeringen om å trekke tilbake rundskriv I-13. Vi ber om at regjeringen kommer med statlige normer for sosialhjelp på et forskningsbasert nivå, som de eksemplene på nøkterne budsjett Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) bruker. Vi ber òg om at kommunene får overført midler til å øke satsene til et slikt nivå, som er det eneste forsvarlige om politikerne virkelig vil komme fattigdom i Norge til livs.

Gjennom 80— og 90-tallet har vi fått økende forskjeller mellom de økonomisk svakeste og resten av befolkningen.

De statlig veiledende normene for sosialhjelp som presenteres i rundskriv I-13 vil forsterke denne utviklingen. I sin bok «Om sosialklienters arbeid, helse og oppvekst» skriver forsker Ivar Brevik: «Halvparten av klientene regnes som fattige mot 5 pst. av befolkningen forøvrig.» Det som skjer med sosialhjelpsnormene her i landet er derfor av avgjørende betydning for å få gjort noe med nyfattigdom blant voksne og barn i Norge.

I Bergen kommune ligger satsene for sosialhjelp ennå langt under 1986-nivå, fordi satsene stod stille i 10 år. Senere har fortsatt stramme budsjett bare ført til mindre økninger. Likevel ligger de anbefalte normene fra Sosialdepartementet under dagens sosialhjelpssatser for alle grupper i Bergen.

Situasjonen i kommunene er ofte slik at sosialhjelpssatsene blir en salderingspost på budsjettene. Derfor trenger vi statlig normerte satser. Men de må være på et nivå som gir et forsvarlig livsopphold. SIFOs satser ligger f.eks. langt over de satsene som er presentert i rundskrivet.

Sosialdepartementet begrunner satsene med at sosialhjelpen skal være midlertidig, og at man skal bruke individuelt skjønn. Ingen av delene samsvarer med virkeligheten.

I statistikk Bergen kommune selv har gitt ut står det at halvparten av sosialklientene er for syke til å arbeide. Vi kan ikke se at rundskriv I-13 legger opp til tiltak for denne gruppen, eller for de mange ufrivillig arbeidsløse. Dessuten viser både forskning og sosialhjelpsmottakeres egne opplevelser at skjønn blir lite brukt.

Departementet har tidligere signalisert at de ville komme med satser som særlig skulle skjerme barn. Vi har vist at det motsatte skjer i Bergen kommune, og det samme skjer i de fleste kommuner i Hordaland. I dette fylket har bare 7 av 34 kommuner til nå regnet barnetrygd som inntekt. Når dette nå skjer, og forsørgeres inntekt i mange tilfelle går ned, vil de fleste barn selv med nye barnesatser komme dårligere ut.

Solidaritet var en av grunnverdiene bak oppbyggingen av den nye velferdstaten. De nye retningslinjene fra departementet representerer en likegyldighet overfor en svært vanskeligstilt gruppe, noe Arbeiderpartiet ikke kan være bekjent av.