debattAv Benedicte Eskeland,Seksjon for allmennmedisin,Universitetet i Bergen

Jeg synes imidlertid Kobbeltveit — mot sedvane - var skuffende lettvint og lite faktaorientert i sin argumentasjon. Vi kan ikke organisere hele vår legevaktberedskap på grunnlag av enkelthendelser «da alt gikk galt».

Jeg savner en nyansering og vil gjerne komme med noen synspunkt fra en allmennpraktikers ståsted, til tross for at jeg ikke er helt meningsberettiget, ettersom jeg for tiden er universitetsstipendiat og fritatt for legevaktsplikt. Jeg har imidlertid mangeårig fartstid fra hjemmebesøkstjenesten og skal fra nyttår «rehabiliteres» til det virkelige liv som fastlege på Løvstakksiden av Årstad bydel, og er derfor opptatt av legetjenesten i byen vår.

Vi allmennleger bør absolutt fortsatt reise i hjemmebesøk når det trengs - til våre faste pasienter (gjerne i arbeidstiden!) og på vakt. Det er intet hinder for å gjøre dette også på vakt fra legevaktsentralen. En av legene har telefonvakt og kan selv vurdere å reise ut til pasienter som ber om det. Det blir da også gjort, men kanskje for sjelden. Å slippe veien om legevakten hvis du skal innlegges, kan være viktig nok, og kanskje kan den gamle få antibiotika i hjemmet eller bli kateterisert i egen seng.

Prioriteringen bør likevel være streng - ikke minst av hensyn til pasienten: Men ressurshensyn er heller ikke uvesentlig: Det er begrenset hvor mange du kan behandle i løpet av en kveld når du reiser rundt. Legevakten kan heller ikke til enhver tid bemannes for «verste falls»-innrykk. Det må nødvendigvis bli perioder med kø, ellers vil budsjettet sprekke med leger som sitter oppå hverandre på rolige dager. Og terskelen for å oppsøke legevakten skal kanskje heller ikke være altfor lav - av hensyn til egenomsorgsevnen i befolkningen? De fleste sykdommer går som kjent over helt uten legens hjelp! Jeg har selv mangeårig erfaring fra hjemmebesøkstjenesten i Bergen. Det var trivelig og takknemlig legearbeid, men etter mitt skjønn ble ordningen altfor ofte benyttet til tjenester som burde vært gitt på dagtid hos egen lege eller løst med en telefonsamtale til egen lege neste dag.

For å unngå unødige frustrasjoner over lang ventetid på legevakten, synes jeg likevel personlig det burde eksperimenteres litt med «bakvaktsordinger» på legevakten. Kunne ikke for eksempel en lege ha en lavere, men rimelig vaktgodtgjørelse for å være i beredskap hjemme, der vedkommende kan bli innkalt etter behov - enten for å dra i hjemmebesøk (som legen selv har vurdert som nødvendig etter telefonsamtale med pasienten eller pårørende) eller til vaktsentralen når køen blir «hakkande galen»?

Fastlegeordningen vil forhåpentlig medføre større ansvarsfølelse for oppfølging av egne pasienter med hjemmebesøk når det trengs i hele allmennpraktikerkorpset (husk at langt de fleste allmennleger går i sykebesøk til egne pasienter nå som før!). På vakt ville en god, fast timelønn (hvorfor skal vi betales dårligere enn en elektriker?) gjøre hjemmebesøk like økonomisk attraktivt som å være på «huset».

Alt i alt tror jeg omorganiseringen av legevakttjenesten har vært av det gode, vurdert i et kostnadsnytte-perspektiv for pasienter og samfunn totalt sett. Men pendelen har kanskje svingt for langt, slik at terskelen for å få hjemmebesøk er blitt for høy. Med innføringen av fastlegeordningen og litt tillempning av legevaktens praksis, tror jeg det skal la seg gjøre å få til en tjenesteytelse som både pasienter og leger i Bergen kan bli tilfredse med.