Gunnar Helge Carlsen

Hamsun-stridigheter har vi til stadighet, men det er tjuetre år siden siste store debatt, etter Thorkild Hansens diskutable biografi «Prosessen mot Hamsun». Det ble en forræderi-debatt om «gåten Hamsun», med konklusjon: Hamsun var en landssviker.

Opp-og-avgjort. Vi, krigsgenerasjonen, får slå oss til tåls med at vi har fortiden på vår side. Men hvilken fremtid er Knut Hamsun tiltenkt av den ungdom som en skrøpelig norsk skole strever med å gjøre lese— og historiekyndige? Det blir ingen ny forræderi-debatt. Forresten: Debatten har allerede hatt en første omgang, fordi Nasjonalbiblioteket ønsket å utgi 80 sider av psykoanalytikeren Johannes Irgens Strømmes sykejournal om Hamsuns hemmeligste drømmer.

Irgens Strømme har fortalt at journalens hovedtema er Hamsuns «grenseløse sjalusi». Kan en sykejournal i anstendighetens navn utgis, selv om det sannsynligvis ville bli en bestselger?

Nasjonalbiblioteket fikk tilslutning fra dikterens barnebarn, men Norges offisielle talsmann for privatlivets fred, Datatilsynets direktør, cand.jur. Georg Apenes antyder at biblioteksjefen er taktløs. Apenes ble hørt i Justisdepartementet, og sykejournalen blir ikke en inntektskilde. Det får klare seg at den er kilde for forskere. Forresten: Dagbladet har gjenopplivet den gamle debatten om Oslo, den forunderlige byen som nobelpristakeren stemplet som et sted «ingen forlater før han har fått mærker av», bør feire 50-årsminne med å kalle en gate/plass opp etter ham? En bukett av ti mediefokuserte forfattere har allerede gitt sin tilslutning, og lokale etter-etter-etter-krigspolitikere er stemt for en ny postadresse: «På tide», sier Arbeiderpartiets kulturpolitiker Jorun Brekkby. Det er to meningsytringer som må verdsettes. Milorg-sjef Jens Chr. Hauge skriver at gatenavnet bør bli: «Dikteren Hamsuns gate. Det gjør klart hva man hyller, og hva man ikke hyller.» Altså dikteren på gateskiltet og forræderen i bakhodet. Den stridslystne, gamle forsvarsminister overser det politiske motebegrep «etter en samlet vurdering» dvs. som helhet betraktet. Han går utenom Hamsun som helhet, og betrakter ham stykkevis og delt. Jeg forstår Jens Chr. Hauge inderlig vel, for som gamle må vi mobilisere forstillelsesevnen for å få - fred.

Den den gang så aktive forfatterformann, Ebba Haslund, kan hoderystende gå med på å omdøpe trafikkmaskinen Sankt Olavs plass til - Ylajalis plass. (Sankt Olavs plass er en adresse i «Sult», og Ylajali som er en sentral kvinneperson i boken bodde i annen etasje i den gamle apotekergården som ennå står på plassen.) Har Ebba Haslund funnet et columbi egg? Hun overgår selveste Jens Chr. Hauge, for hun vil hedre dikteren uten å nevne hans navn. Men det dreier seg om det samme, om gamlefolkets forstillelseskunster for å overleve.

I forlengelsen av Hauge/Haslunds forstillelse, her er mitt forslag: Hovedstaden bør ære dikteren med en sti og kalle den «Gjengrodd sti». Det kan gjerne være en sti på Vår Frelsers Gravlund, som jo ligger i Ylajalis nabolag. Og så kan vi ha i erindringen det siste Knut Hamsun skrev sankthans 1948, de siste linjer i «På gjengrodde stier»: «I dag har Høyesterett dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Hva skal vi mene om Grimstad? Den byen hvor noen i krigstiden fikk varig mén av Hamsun. Grimstad feirer nå årlige Hamsun-dager og etter-etter-etter-krigspolitikerne i byen vil lage et Hamsun-museum i det rettslokale hvor dikteren ble landssvikdømt og avkrevd en erstatningssum på 425.000 kroner. Nå har kommunen og fylket bevilget 1,5 millioner kroner til museumsprosjektet. Jo, skjebnen er ironisk. Jeg formoder den viktige debatten vil komme når den nye Hamsun-biografien foreligger, resultatet av et Gyldendal-prosjekt med Hamsun-forskere, forlagsredaktører, psykiater og ledet av Ingar Sletten Kollonen som kaller seg en god journalist, men som skaffet seg berettiget ros for sin Tor Jonsson-biografi.

Blir det en debatt om Hamsun som – en helhet? Ingar Sletten Kollonen har antydet hva prosjektet driver med: Grave dypere i Hamsuns barndom og personene som preget den; Moren fremstår som en svært komplisert skikkelse som viklet familien inn i et økonomisk-psykologisk spill der sønnen ble lidende. Noe han aldri innså selv. Faren med en voldsom hunger etter å eie jord. En onkel som tyranniserte Knut og en annen onkel som fylte ham med skam, men også med fascinasjon for landstrykerlivet.

Dette Knud Pedersens barndomsmiljø var det forfatteren Knut Hamsun iscenesatte i sin storslåtte diktning, en diktning som Kollonen antyder kvalifiserer til en nobelpris i psykologi... Er det slik at Ingar Sletten Kollonen og medarbeidere ikke nøyer seg med gåten Hamsun, men går løs på selve sakens kjerne?