Av ASBJØRN E. HERTEIG

Gamle og nye museer, gjerne med vidt forskjellige tematisk innhold, skal slås sammen såfremt de har et eller annet som kan belyse et på forhånd definert formål. Som eksempel på oppgaver som hvert museum, stort eller lite, skal engasjere seg i, skal være

  • å delta i samfunnsdebatten
  • å delta i internasjonalt kulturelt arbeid
  • å legge til rette for skolen og barn som aktive brukere
  • å delta i samarbeid om større prosjekt
  • å skaffe seg kvalifisert museumspedagogisk ekspertise
  • å produsere egen og/eller vandrende utstillinger
  • å delta i etablering av et fagråd med Universitetet i Bergen (UiB)
  • å være et lokalt møtested m.v.

Disse eksemplene er jo et forlokkende fremtidsmål, men som politisk diktat søkes det løst fullstendig feil. Likevel er det mange som ukritisk henger seg på lokket av en ny og forhåpentlig lovende økonomisk fremtid. I sin politiske nidkjærhet minner dette mest av alt om den totalt mislykkede reformering av psykisk tilbakestående menneskers forhold.

Ingen skal imidlertid bli tvunget inn i dette samarbeidet, sies det, men den friheten kan bli problematisk, for det trues åpenlyst med økonomiske konsekvenser hvis direktivet ikke blir fulgt. For Bryggens Museum (BRM) er nettopp denne trussel aktuell. Det gjør ikke saken enklere at de fleste beslutningstakere synes totalt uvitende om at bygningen Bryggens Museum tilfeldigvis inneholder to selvstendige enheter, den utadvendte — halvoffentlige - sektor (under navn av Bryggens Museum) og leietakeren, middelaldersamlingen (MAS), som er en ren universitetsinstitusjon. For å forstå denne kuriøse situasjon, må man tilbake til starten:

UiB hadde i sin tid ingen mulighet til å ta vare på det enorme funnstoffet som kom for dagen under utgravningene på Bryggen. I forståelse med UiB ble det derfor ad privat vei søkt økonomisk dekning for bygging av et eget museum for disse funnene. Det var dog fra første stund klart at materialet fra Bryggen eller Bergen alene ikke var berettiget en slik løsning. Det ville neppe være riktig å opprette et nytt museum, såfremt det ikke samtidig kunne gis en mer aktiv, utadrettet holdning enn de bestående museer. Det var slike forestillinger om et museums oppsøkende, utadvendte virksomhet som var hovedmotivet for å skille det aktuelle arkeologiske materialet og den vitenskapelige virksomhet knyttet til det, ut fra det øvrige arkeologiske miljø ved Universitetet I bevisstheten om den forpliktelse som lå i universitetslovens formålsparagraf og de behov som skole og allmennhet stilte til museene, ønsket man derfor å legge opp til en fremtidsrettet virksomhet. For at dette formål skulle la seg realisere, ble det blant annet stilt millionbeløp til disposisjon og på grunnlag av detaljerte analyser av de funksjoner som det var naturlig å utvikle, aksepterte museets styre det fremlagte romprogram. Det omfattet blant annet eget klasserom, audiovisuelt utstyr for bruk i samlingene, egne lokaler for visse typer utstillinger, velutstyrt verksted, auditorium og seminarrom.

Det er et ambisiøst og krevende, men høyst fremtidsrettet program som ved tilfeldig presentasjon ved en UNESCO-samling i Grenoble, ble etterspurt av og formidlet til representanter fra Afrika, Asia og eller fra Europa.

Den nye museumsbygning på og alt som sto i forbindelse med den, var en egen gave til beste for Historisk Museums middelaldersamling som ivaretakelsen av funnene sorterte under. Men dette museet skulle stå friere i forhold til UiB enn dets øvrige museer blant annet hva angikk disponering av egen inntjening. Og som et fremtidsrettet museum skulle det som nevnt ha en egen avdeling for den utadrettede virksomheten inkludert skolen.

Allerede ved det første bidrag fra skipsreder Næss ble det stilt spørsmål om hvem som skulle motta pengene. Av forskjellige grunner ble det funnet hensiktsmessig ikke å la pengene gå direkte til UiB, men til en egen stiftelse Bryggens Museum. Dette var på sett og vis et dekknavn for MAS, den del av Historisk Museum som museumsbygningen ble reist for. I dag er imidlertid MAS, det vil si forvalteren av det rike arkeologiske funnstoffet, bare leietaker i det som opprinnelig var ment å være dets egen bygning.

Når det i disse dager tales om BRM som administrativ leder for det såkalte konsoliderte bymuseum, er det altså bare tale om den utadrettede sektor ved museet. Den nye stiftelse «Bergen Bymuseum» skal omfatte:

Bryggens Museum, Rosenkrantztårnet, Håkonshallen, Gamle Bergen Museum, Bergen Skolemuseum, St. Jørgen/Lepramuseet, Bergen Brannmuseum og Motstandsmuseet dersom det blir etablert, og det skal samarbeide med Damsgård Hovedgård, Alvøen Hovedgård, Bergen Museum, ABM-Utvikling, vennelag og arbeidstakerorganisasjoner, pluss visse andre museer og institusjoner.

Det er med andre ord en sammensmelting av nokså usammenliknbare museumsenheter som vil legge stort og konsekvensfylt beslag på det samlede fagpersonale ved BRM uansett av nye administrative stillinger. Det er nettopp denne utadrettede del av det opprinnelige BRM som skulle være bæreren av hovedideen bak institusjonen som aktivt utadrettet museum. Denne delen tok endog sikte på å være en «spydspiss» i utviklingen av moderne prinsipper i produksjon av lokale og vandrende utstillinger, samt andre utadrettede tiltak.

Det skisserte program for BRM og de deler av det som har vært realisert, er stikk motsatt av det som nå lanseres innen rammen av det såkalte Bergen Bymuseum, hvor hvert museum skal presentere egne utstillinger og så vidt jeg forstår, med basis i egne samlinger.

I de fleste tilfeller er disse samlingene tematisk sett nokså ensidige med små eller ingen muligheter til skiftende utstillinger fokusert på nye og varierte innfallsvinkler. De vil forbli mer eller mindre tradisjonelle permanente utstillinger, en museumsmodell som for lengst har overlevd seg selv. Rett nok er utstillingen et museums egentlige medium, men den bør ikke ses som et avsluttet hele. Den bør fungere som en klangbunn for supplerende aktiviteter som foredrag, film, studiegrupper, seminarer m.v. I tillegg til og på basis av den permanente del, skal de nå dessuten påta seg oppgaver av den type som er skissert ovenfor.

Enhver bør vel skjønne hvor meningsløst det er å dirigere museene inn i en slik situasjon som krever spesielle utstyrsbehov, egnete lokaler og kvalifisert personale såfremt det ikke regnes med at BRM skal stå for utstillingene og den supplerende virksomhet. Det vil i så fall medføre en radikal nedbygging av den utadrettede virksomhet ved BRM, dets såkalte raison d'etre. Det er en radikal og kostbar reform, trolig for det meste uønsket og lite pedagogisk meningsfylt og likevel uten den minste antydning til analyse av konsekvensene for den enkelte institusjon og for syntesen av de resultater man mener å oppnå.

Det heter så pent at den nye museumsstrukturen vil bidra til effektivisering av driften og derved frigjøre «faglig kapital». Ja, muligens for de fleste ordinære museer, men dessverre ikke for BRM. For dette museum vil det motsatte skje. Som utpekt administrator av det flerhodete «Bergen Bymuseum» vil BRM også få nye faglige oppgaver som strider mot intensjonen bak museet. Som såkalt spydspiss innen museal kulturformidling stilles man stadig overfor nye utfordringer, ikke minst teknisk og designmessig, for belysning av for eksempel tekstiler og diverse annet organisk materiale er det dessuten behov for eller adgang til spesialutdannet personale. Med sitt nye arbeids- og ansvarsområde, hvor man også forutsettes å delta i allehånde faglige samarbeidsutvalg, vil BRM bli redusert til et ordinært museum med svært så begrensete muligheter til å søke nye veier innen museal metodikk, et dramatisk brudd med forutsetningen for museet og dets identitet.

Det skulle være interessant å vite om noen av beslutningstakerne har satt seg inn i museets detaljert utarbeidete målsetning som ga det en banebrytende start med Europarådets første internasjonale museumspris og samme år prisen for The Museum of the Year. Museet hadde da allerede fått en nasjonal anerkjennelse som kanskje har vært noe upåaktet. I 1977, året etter starten, fikk BRM to - 2 - stillinger på den utadrettede sektor direkte fra Kirke- og Undervisningsdepartementet. Det spesielle ved denne tildelingen var at det nettopp da var stillingsstopp ved UiB og innen tilskuddsordningen for halvoffentlige museer. Det var en premiering av museets fremtidsrettede målsetning. Og høyst ualminnelig. Det er utviklingen og videreføringen av denne sektor som nå blir offer for det tilsvarende departementets og fylkets direktiv, for uansett om nye administrative stillinger vil bli opprettet, vil hele det faglige personale bli trukket inn i det nye kollektiv. Vedtekter og styresammensetning forutsettes endret. Det samme er tilfellet med museets målsetning.

Er ikke det som er ferd med å skje et angrep på åndsverksloven?

Det er underlig at det skaltes med forutsetningene for et detaljert gjennomarbeidet og fremtidsrettet museumsprosjekt, som fremdeles er et museum i toppklasse. Det tror jeg frekvensen av museets utstillinger fra så vel inn- som utland vitner om. Til de beslutningstakere som måtte være opptatt av den nye museumsordning, hvis konsekvenser man overhodet ikke kjenner, har jeg en bønn. Ut fra museets faglige målsetning: Bli med å gi BRM fortsatt faglige utviklingsmuligheter uten å belaste det med omfattende og irrelevante administrasjonsoppgaver. Denne appell går også til Universitetet i Bergen. Det har nå en mulighet til å redde Bryggens Museums prisbelønte profil ved å gjøre det til en ren universitetsinstitusjon på linje med den status som for eksempel Arboretet har. Universitetets formålsparagraf legger til rette for det.