STEINAR HANSSON

Men Arbeiderpartiet trenger mer enn en ny partileder. Politikken og stilen må fornyes. Det er en vanskelig oppgave, men ett synlig og profilerende grep kunne være enkelt å få til: Skift navn!

Arbeiderpartiet ville ikke ha hatt noen fortid, og har heller ingen fremtid, om partiet ikke var til for arbeidsfolks skyld. Men det hadde heller ikke hatt noen betydelig fortid, og har iallfall ingen stor fremtid, om det ikke representerer eller er alliert med samfunnsgrupper utenfor den tradisjonelle arbeiderklassen. Ved siste valg forsvant skarer av offentlig ansatte til SV, mens tidligere Ap-velgere i den lavere middelklassen gikk til Høyre.

Jeg antar at ytterst få av de velgerne som sviktet Arbeiderpartiet ville svare ja på spørsmålet om de selv betrakter seg som en «arbeider». Disse ville selvsagt ikke strømme tilbake til partiet om det skiftet navn. Den slags er ingen tryllemedisin, men det kan være en god investering på lang sikt i et samfunn med en stadig synkende andel arbeidere i klassisk forstand.

Problemet med Arbeiderparti-navnet er at det forteller hvem partiet vil nå, ikke hva det vil oppnå. Tidligere var dette en fordel; folk flest identifiserte seg med ordet arbeider, og navnet hadde i seg selv en velgerappell. I dag står det i veien og kan være et hinder for en ny og vinnende strategi. Navnet peker bakover, og symboliserer på den måten kjernen i Arbeiderpartiets øvrige problemer. Et navn som ga politisk retning kunne egne seg bedre enn et merke som snevrer inn «målgruppen».

Årsaken til Arbeiderpartiets valgnederlag er allerede opplest og vedtatt: Man sviktet de fattige, de som «sitter nederst ved bordet». Hvorvidt man virkelig glemte de svakeste gruppene, er en debatt for seg. Jeg er ikke overbevist om at denne svikten var så påfallende som det hevdes. Men selv om den skulle ha vært det, er det mer enn tvilsomt om dette var årsaken til det dårlige valget.

Den store velgerflukten gikk nesten likelig fordelt til venstre og høyre. Høyre kan neppe ha skåret på akkurat dette punktet, mens SVs brakvalg i stor grad skyldtes Kristin Halvorsens intense og vedvarende kamp for friske barn og unge elever, skoler og utdanning — ikke for de eldre og de fattige sosialklientene. Analysen - som først ble lansert av Thorbjørn Jagland tidlig under valgnatta, og senere ratifisert av Haakon Lie - er mer retorisk indremedisin og et utspill mot Stoltenberg-fløyen som en god forklaring av valgresultatet.

Likevel har en nesten samlet norsk presse – og det politiske miljø for øvrig – kjøpt denne forståelsen av Arbeiderpartiets mistrøstige situasjon. Dette er forhåpentlig bra for de fattige, men et forkjært utgangspunkt for dem som skal finne en ny kurs for Arbeiderpartiet.

Om partiet under Jens Stoltenberg klarer å stake ut en kurs som fører frem, er mye mindre sikkert enn utfallet av maktstriden. Hittil har ikke Stoltenberg og hans krets overbevist som politiske strateger. Det gode ved Thorbjørn Jagland har vært at han er mer visjonær enn de andre ledende Ap-politikerne. Det tragiske er at disse sidene ved politikeren Jagland er blitt overskygget av hans ubegripelige taktiske krumspring, inkludert de siste dagenes plutselige avskjæring av den lederdebatten han like overraskende inviterte til for bare en drøy måned siden.

Jens Stoltenberg er ingen ideolog, men en praktiker som tenner på store og små enkeltsaker. Noen ganger er gløden forbeholdt viktige saker. Andre ganger virker det helt tilfeldig hva som opptar ham. Skal han virkelig lykkes som partileder og sosialdemokratiets gjenreiser, må det komme inn helt andre helhetsperspektiver enn han har presentert til nå. Om ikke bildet males i hele sin bredde, bør han iallfall tegne hovedkonturene av hva slags samfunn sosialdemokratene ønsker i årene fremover.

Statens rolle, markedets plass, den enkeltes frihet og valgmuligheter, velferdsordningenes skjebne, Europa-tilknytningen og skatte- og avgiftspolitikken er tunge spørsmål som ikke bare bør avklares, men hvor målene bør utvikles og delvis forandres. Uten en slags ny ideologi risikerer Arbeiderpartiet å forbli det forrige århundres falmede storhet, uansett fornyelse av lederskapet.

Men det er likevel ikke helt presist observert, og i hvert fall ikke ærlig sagt, når vi alle er så enige om at politikken alltid er viktigere enn personene. I vel så stor grad som noen annen menneskelig beskjeftigelse er politikk et spill der utfallet mer enn ofte avhenger av spillernes dyktighet. I den senere tid er det blitt populært å kritisere medienes interesse for personer og spill i politikken. Kritikken har vunnet gehør blant medieforskere og går langt inn i avisredaksjonene, der man etterlyser reportasjer om konkrete saker og politikkens konsekvenser for befolkningen. Vel og bra, men tar man bort den offentlige åpenbaringen av personer, interessekonflikt og sjakktrekk i dekningen av politikk, serverer man retusjerte bilder.

Et lederskifte etter maktkamp i landets største parti har derfor ikke bare krav på mye interesse i seg selv; det vil også ha stor betydning for utviklingen og styrkeforholdene i norsk politikk. Ny leder med ny politikk, enten det blir med eller uten nytt partinavn, kan bringe Arbeiderpartiet tilbake - eller til fortsatt fall. Mye står og faller nettopp med lederen.