AFTENPOSTEN HAR BRAKT en meningsmåling som viser at et flertall av det norske folk ønsker Norge som medlem i Europaunionen. 53 prosent av dem som hadde bestemt seg ønsker norsk EU-medlemskap, mens 47 prosent sier nei. Vi har også tidligere hatt meningsmålinger som har gitt ja-siden et lite overtak.

Men de to gangene vi har hatt folkeavstemning, den 25. september 1972 og 28. november 1994, sa et flertall av det norske folket nei. Derfor lever vi nå med en EØS-avtale som det kan sies mye om, men som ivaretar norske næringsinteresser på en brukbar måte. Vi lever med de fire friheter og er ý med viktige unntak for landbruk og fisk ý med i det indre markedet. Og det går stort sett godt. Derfor ser pragmatiske politikere stort på at EØS-avtalen er en konstitusjonell katastrofe, der Stortinget må rette seg etter EUs mange direktiver, uten selv å ha vært med på å utforme dem.

DE MEST IVRIGE EU-tilhengerne mener et ja-flertall på en meningsmåling bør gi støtet til en ny medlemskapsdebatt. Det er nok noe forhastet. Vi bør, som Jan Petersen og Jens Stoltenberg anbefaler, vente på et mer varig stemningsskifte i folket før vi går til et sånt skritt for tredje gang.

Så har det kommet opp en diskusjon om hvorvidt vi i neste runde bør ha en eller to folkeavstemninger. Noen, blant dem Inge Lønning fra Høyre, ønsker først å ha folkets fullmakt til å søke, for deretter å ha en ny og endelig folkeavstemning etter at forhandlingsresultatet foreligger. Lønning er særlig bekymret for Norges forhold til EU, og synes vi som nasjon og folk skjemmer oss ut dersom vi for tredje gang inviterer oss til forhandlinger for deretter å si nei takk.

DET ER EN NOKSÅ ABSURD problemstilling. Et flertall av det norske folk har aldri ý verken i 1972 eller i 1994 ý krevd forhandlinger om norsk EU-medlemskap. Likevel var det riktig og legitimt av norske politikere å ta et sånt initiativ. Men politikerne kan vanskelig komme etterpå og gi det norske folket skylden for at forhandlingene var bortkastet. Folket fikk seg forelagt et forhandlingsresultat de syntes var for dårlig, og derfor sa de nei. Det er dette som kalles demokrati.

Derfor må nok våre politikere på egen kjøl ta sjansen på en ny forhandlingsrunde med EU når de mener tidspunktet er riktig. Men de må gjøre det med en viss risiko for at flertallet sier nei ý for tredje gang.