Statlig overtakelse av sykehusene skulle bli løsningen for et sultefôret helsestell. Løftene sto i kø da Stortinget i 2001 vedtok at fylkeskommunen skulle fritas det byrdefulle ansvaret. To år etter overtakelsen likner de nye sykehusdirektørene stygt på dem som forsvant med det gamle systemet. De er bare bedre betalt.

«Ka sa eg»

Det er ikke sikkert at fylkespolitikere og fylkesbyråkrater godter seg over de økonomiske problemene sykehusdirektør for Helse Bergen, Anne Kverneland Bogsnes, har å stri med. Til det er konsekvensene for alvorlig. Men at det unnslipper et forsiktig «Ka sa eg» fra enkelte av dem i disse dager, er ganske sikkert. For historien gjentar seg, selv med nye eiere og nye aktører.

La oss foreta et aldri så lite tilbakeblikk. Fylkeskommunen fikk utover på 90-tallet stadig sterkere kritikk for måten sykehusene ble styrt på. Endeløse sykehuskøer, store underskudd, korridorpasienter i hopetall og forskjellsbehandling, var gjengangere i avisspaltene. Internt på sykehusene, dels blant kommunepolitikere, og absolutt blant rikspolitikere, vokste det frem et sterkt ønske om å rydde opp.

Selv om fylkeskommunene formelt sett sto med ansvaret for sykehusene, foregikk den politiske runddansen om finansieringen av fylkeskommunene på Stortinget. Og stortingspolitikerne måtte hver høst finne noen hundre millioner, for ikke å snakke om milliarder, kroner ekstra til fylkeskommunene for å dekke opp sykehusunderskuddene hvert år.

Stortingspolitikernes fordel var at de slapp å stå tett på pasientene. Den belastningen tok fylkespolitikerne. Derfor var det nok også en del fylkespolitikere som mente det kunne være en fordel å overlate sykehusene til staten. Fylkespolitikerne kom alltid i klemme mellom utilstrekkelige rammeoverføringer fra Stortinget og uregjerlige sykehus.

Var skeptisk

Ikke alle trodde verden ville bli så mye bedre om staten overtok. Daværende sykehusdirektør Egil Haugland var en av skeptikerne. Nå har staten hatt ansvaret i snart to år. Ventelistene er riktignok blitt noe kortere, men den prosessen startet lenge før staten overtok. Men sykehussektoren har aldri gått med større underskudd, tallet på korridorpasienter er like høyt, og det er ikke blitt slutt på forskjellsbehandlingen regionene imellom.

Ingen tror at tiden har stått stille på sykehuset. Etter at man reetablerte sykehusstyrene og lukket dørene for offentligheten, har sykehusene her vest ganske sikkert tilpasset seg den nye tid. Men med nytt regime innførte man også helt nye, og mer moderne informasjonsstrategier, og for utenforstående har innsynsmulighetene blitt vesentlig forringet.

Den mest synlige endringen har skjedd med lønnsnivået, særlig på lederplan. Etter at sykehusene ble foretak har direktørene kunnet hente ut atskillig mer i årslønn. Her har Kverneland Bogsnes vært foregangskvinne. Hun tjener nesten 600.000 kroner mer enn forgjengeren Egil Haugland gjorde. Da skal vi i rettferdighetens navn ta med at hun også har fått ansvar for noen sykehus mer enn det Haugland hadde.

Historien gjentar seg

29. oktober advarte sykehusdirektør Anne Kverneland Bogsnes i Bergens Tidende om drastiske kutt i 2004. I tirsdagens BA var kutt-pakken konkretisert. Hun må ty til oppsigelser, avvikling av lovpålagte oppgaver og reduksjon i pasienttilbudet om budsjettet skal gå i hop til neste år.

Først og fremst viser dette at det ikke er enkelt å drive sykehus i klemmen mellom pasientenes behov og tilsynelatende trange budsjetter. La oss slå en ting fast aller først. Norske sykehus har aldri behandlet flere pasienter enn de gjør i dag. Og behandlingsmetodene blir stadig mer effektive, også i forhold til stadig mer kompliserte sykdommer og lidelser.

Helsevesenets suksess er blitt dets største utfordring. For med nye behandlingsmetoder, for noens vedkommende atskillig dyrere, øker forventningene og dermed presset på å ta metodene i bruk. Slik blir sykehusøkonomien et stadig kappløp med de medisinske suksesshistoriene og de mange nye forventningene dette skaper både i befolkningen og blant politikerne. Og det er ikke gitt at den teknologiske utviklingen og medieskapte forventninger er den beste rettesnoren for de helsepolitiske prioriteringene.

Taper kappløpet

Ingen må innbille seg at det er mulig å vokse seg ut av problemene med å gi denne sektoren stadig mer penger. I kappløpet som er beskrevet overfor er sykehusene dømt til å tape uansett hvem som er eieren. Sannsynligvis er det samfunnsøkonomisk best å ha noen sykehuskøer av varierende lengde fordi fjerning av køene betyr at vi bruker for mange penger på denne sektoren.

Anne Kverneland Bogsnes bes ikke med dette om å være lydig direktør og lukke munnen sin. Det er en kjensgjerning at helsestellet her vest får for lite av kaken. Det har vært hevdet med tyngde fra Vestlandet i mange år, og er slått fast også av Helsedepartementet gjennom det såkalte Hagen-utvalgets utredninger.

Oppfordringen fra sykehusdirektøren er absolutt av det friske slaget. Det hun ber Vestlendingen gjøre er å markere misnøye med sykehusdirektørens arbeidsgiver. Det står det respekt av. Men også forgjengeren har manet frem opprøret. Det er ikke mer enn halvannet år siden forgjengeren Egil Haugland i Bergens Tidende spådde opprør når vestlendingene ble oppmerksomme på hvor urettferdig helsekronene ble fordelt landet over.

Foreløpig har vi ikke sett noe til det opprøret. Og det spørs om det kommer. En omfordeling av helsekroner fra Østlandet til Vestlandet, slik Hagen-utvalget tar til orde for, rammer også noen. Og når den omfordelingen gjennomføres, bli antakelig opprøret atskillig større i de helseregionene som må spare.

Det beste vi kan håpe på er at budsjettforhandlingene på Stortinget gir sykehusene så mange penger at sykehusdirektøren kan legge vekk de mest drastiske innsparingsforslagene. Det er heller ikke nytt.

OPPRØR: Sykehusdirektør i Helse Bergen, Anne Kverneland Bogsnes, maner til opprør på Vestlandet. Hun er ikke den første sykehusdirektøren som gjør det. <p/> Arkivfoto: SCANPIX