Av Gunnar Ødven

Fra tid til annen dukker det opp ord som blir veldig populære blant journalister. Forvente, sjokk og størrelsesorden er eksempler på slike ord. Vi får stadig meldinger om at noen forventer f. eks. at en ulykke skal intreffe. Sjokk synes å være en av vår tids mest utbredte sykdomstilstander, og noen blir mistenkt for å ha snusket til seg i størrelsesorden 40 millioner kroner.

Hvis myndighetene i India frykter at en flom vil bre seg til større områder, hvorfor kan ikke reporteren skrive det? Hvorfor vil han ha oss til å tro at myndighetene ser med forventning frem til at flommen skal ramme? Når vi får melding om at noen er i sjokk etter en hendelse burde det følge en forklaring.

Betyr det at vedkommende har registrert hendelsen og ikke merket seg noe særlig ved den, eller betyr det at vedkommende er i sjokktilstand slik at han ikke kan gjøre rede for seg? Hvis noen skal ha undratt et beløp på omkring 40 millioner, hvorfor ikke skrive nettopp det?

BT prøver for tiden å få enda et ord inn på mest-brukt-listen. Nå er det «derimot» det handler om. I reportasjer omkring Toppe-drapet finner vi dette ordet minst en gang i hvert avsnitt. Problemet for leseren er at han ikke kan finne ut av hva det som følger etter derimot skal være i motsetning til.

I tirsdagens BT finner vi i en reportasje fra en annen sak: «Etter det BT forstår er mannen voldsdømt en rekke ganger. Politiet vil derimot beskrive han som farlig.» Hva er motsetningen?

Hvis mediebedriftene ikke kan se seg råd til å lønne noen til å lese gjennom det som blir skrevet før det kommer på trykk, bør vi absolutt få en ordning med obligatorisk norskopplæring.