Av Jack Lorentz Tuft

Bergens Tidende har denne uken (48) hatt to innlegg om skriftsprog og norske dialekter. Det første innslag handlet om frihet til å velge skriftsprog ved Kyrkjekrinsen skole i Åsane. Endelig etter mange år har de siste av de impliserte i avgjørelsen om frihet til å velge, Edvard Rieber-Mohn, innsett at denne frihet skal gjennomføres med folkeavstemning. Når man derfor før avstemningen kan trekke den konklusjon at dette er slutten for nynorsk i denne skolen, så forstår en bedre at nynorsk lever i kraft av tvungne lovregler.

Denne hendelse ved Kyrkjekrinsen forekommer meg noe nedtonet i forhold til det neste innlegg om dialekter.

Jeg skal forklare hvorfor. Det som nå fant sted i Åsane, har gjennom de senere tiår funnet sted i dusinvis av norske kommuner.

Nettopp dette hadde jeg trodd ville vært et poeng til utredning. Bokmål brer seg stadig utover det ganske land og burde med sitt flertall på mer enn 90 prosent av befolkningen bak seg, føre til ett skriftsprog i kongeriket.

Dette er muligvis nedtonet på grunn av det store antall nynorskskribenter BT opererer med. (Nettopp «hjemkommet» etter mange år i «utlendighet» minner avisen meg mer om et bygdeblad.)

Artikkelen om dialekter og blanding mellom by og landkommuner er en helt naturlig konsekvens av bedre kommunikasjoner, høyere utdannelse og en rekke andre faktorer. Jeg må ha lov til å mene at dette kostbare dialektforskningsprosjektet ikke ga annet enn en allerede eksisterende logisk allmennkunnskap om forholdet.

Da ville det ha atskillig mer for seg å forske i hvorledes det kan forsvares at en av verdens minste sprogstammer har to skriftsprog, hvorav det ene er bygget over gamle bygdedialekter. Når jeg, en eldre mann på over 70, tar opp denne problemstilling, så har det sin helt spesielle forklaring. Likesom de fleste nordmenn var jeg ferdig med nynorsk etter artium. Et helt liv har jeg så levd uten å rette noen særlig oppmerksomhet til disse stadige «utbrudd» fra Noregs Mållag og deres medlemstallsvindlende ungdomsavdeling. Men så skjedde det følgende, som er grunnen til at jeg er blitt ordentlig provosert og forbannet. Etter nådd pensjonsalder ble jeg sterkt anmodet om å opprette et opplæringskontor i mitt yrkesområde. Det strakte seg fra Rogaland og tok med seg hele kystområdet til og med begge Agder-fylkene. Det ble så opprettet.

Det var mangel på lærebøker, og det fantes kun én mulighet. Det var å forfatte dem selv. Det ble i en fireårsperiode gjort av fem forfattere fordelt på spesialfelt innenfor en særdeles lang foredlingskjede i dette fag.

Jeg har skrevet fire bøker til dags dato. Alle godkjent av departementet og ferdig distribuert. Det vil si ca. 500 sider og nye 200 er underveis. I denne sammenheng oppdaget jeg og opplevde jeg følgende:

— Mellom 40 til 50 prosent av teksten ble inne i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) oversatt til nynorsk (i den samme bok når opplaget er lite). Ingen av de femti elever jeg har undervist frem til fagbrev hadde noe forhold til nynorsken.

— Mange møter i KUF. Læringssenteret, fylkeskommunal sammenheng støter en stadig på nynorskformularer til stor ergrelse og dessverre for noen som muntrasjon over idiotiet.

— Ved besøk på trykkerier er jeg blitt forevist hele billass av bøker, blant andre sprogkurs for innvandrere på nynorsk, som etter trykking og lagring sendes til oppmaling. Dette skjer med en stor del av yrkesfaglige lærebøker på nynorsk.

— Ved videregående skoler (eks. Godalen i Stavanger, Gand i Sandnes og Kvadraturen i Kristiansand) har en rekke lektorer fortalt meg at mange yrkesfagelever fra «utkantstrøk» ikke aner noe om rettskrivning. Faktisk skriver mange som de snakker.

— Våre offisielle målinger viser hvorledes landet vårt i dag er inndelt ved fritt valg av nynorsk som skriftsprog:

Landsbasis ca. 8 prosent

Buskerud ca. 1,4 prosent

Rogaland ca. 11 prosent

Rekrutter ca. 7 prosent

En utrolig konklusjon for Rogaland er at det stemples som nynorskfylke. Hvorfor? Jo, hver kommune har én stemme, Det vil si at Rennesøy har samme stemmetall som Stavanger. Hvor er demokratiet i denne sammenheng. Hva med kostnader for dobbelttrykk i skjemaveldet, oversettere og litteratur til undervisningssektoren.

Vil BT vennligst gi uttrykk for avisens holdning til regler for:

— Trykking av lærebøker som skissert.

— Bør folk selv få lov til å velge skriftsprog i den videregående skole.

Til slutt en liten lun dansk kommentar til vår sprogstrid:I Norge har I to skriftsprog. Det har vi skam også i Danmark. Nemlig - Dansk og Gammel Dansk.