Historisk Museum kaller Kirgisistan «filtlandet midt i verden», og 11. september 2001 gjorde utstillingen til mer enn en mønstring av kultur. Sentral-Asia kom til å dreie seg om jakten på al Qaida og om strategiske interesser, som har med plassering på kartet og ressurser å gjøre, selv om Kirgisistan bare var kjent for sin filt. Backpackerturistene fikk følge av jagerflygere.

«Etter lange diskusjoner»

Sjyrdak heter filtteppene som er særegne for Kirgisistan. Snirklete mønstre formes til harmoni. Men det multietniske, fattige og ustabile Kirgisistan trues av borgerkrig. Da gjelder det å holde seg unna den ene krigen for å være med i den andre.

Det er langt fra sjyrdak-teppet til basene midt i verdenspolitikken, luftveien til Afghanistan. Vestlige makter slapp til «etter lange diskusjoner» med de kirgisiske myndighetene, opplyses det diplomatisk. Det var ikke tvil om hva USA ønsket, og Kirgisistan stilte baser. Norge et par fly.

Til Kirgisistan dro da norske F16-fly for å ta toktene inn i Afghanistan, hvor Norge deltar i krigen etter krigen. Den kalles «Enduring Freedom», og USA fører den. Norge tilhører hjelpetroppene og er under amerikansk kommando. Man kan mene at dette er galt eller rett, at president George W. Bush er en cowboy eller at USA leder en felles kamp mot terror. Poenget er fraværet av debatt om norsk medvirkning.

Statsminister Kjell Magne Bondevik ønsket pilotene vel av gårde og måtte tenke høyt at norske soldater kunne dø i kamp. Noen er mot deltakelse fordi USA er for og noen for av samme grunn, men flertall i Stortinget likner rutine. Norge i krig er kurant som et EU-direktiv. Vi er blitt vant til begge deler. Norge deltok på Balkan uten at det gikk inn på nasjonen. Nå spørres det hva Norge stiller med mot Irak. Det skaper lite oppstyr.

Det går an å ha to meninger også om den krigen, men igjen synes meningspresset beskjedent. Bondevik kan bli statsministeren som ledet Norge i krig tre ganger, skrives det med mindre futt i den oppramsingen enn i den over regjeringens kriger for å overleve. Før var atomkrig utenkelig. Nå er all annen krig tilvent, om enn ikke med åpne armer.

Det har vært demonstrasjoner i Europa, mot president George W. Bush, ikke Osama bin Laden. Saddam Hussein har sluppet fyrop i vest. Bush opplever likevel ingen storm. Europa er mot krig med Irak, men protesten mangler vietnamstyrke fordi det årelange krigsmarerittet mangler.

Oftere, stadig flere

NATOs utrykningsstyrke kan oftere føre Norge inn i militære operasjoner. Meldingen kunne ikke krige med den om dopingtatte Gerhard Helskog. I Vårt Land skrev Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo og leder for KrFs internasjonale utvalg, at Norge blir involvert i stadig flere kriger fordi militærmakt blir del av utenrikspolitikken, som på Balkan og i Afghanistan.

Slik var utenrikspolitikken før også, men nå skal NATO ut for å møte truslene. I nasjonalstatenes Europa var det akseptert å dø for sitt land, skriver Haaland Matlary. I dag er det et åpent spørsmål hva man skal dø for, da bør det diskuteres før norske soldater sendes hjem i kister, konkluderer hun.

USA avgjør når det skal kriges i verdens interesse og det skjer ut fra amerikanske interesser, som George W. Bush sa i valgkampen før han ble president. Man kan ta avstand fra USAs svar på al Qaida, men lite gir inntrykk av engasjement for et annet dersom al Qaida og liknende utgjør en fare for flere enn amerikanerne. Man kan forkaste en Irak-krig fordi man avviser trusselbildet eller krigen som egnet middel. Europa synes å mene litt av alt og ingenting.

Det brydde seg ikke om massakren i Srebrenica. Det brydde seg om ikke å bli innblandet på Balkan. Og USA var ikke opptatt av Saddam Husseins overgrep mot irakerne, i likhet med europeerne.

Mer å snakke lite om

Flere tema er lagt halv— eller heldøde i norsk politikk. Forholdet til EU diskuteres hver gang det arrangeres folkeavstemning om medlemskap. I tiden mellom råder taushet begrunnet med demokrati. Med samme logikk skulle all debatt om alt mulig opphøre når vedtak er fattet i storting, fylkesting eller kommunestyrer. Ja-siden tier fordi tale umuliggjør såkalt normal politisk aktivitet. En regjering av Høyre, KrF og Venstre kan holde til 2005 dersom ingen nevner EU. Ap, Sp og SV lover å holde etter 2005 dersom ingen nevner EU. Dette kalles normal politisk aktivitet.

Et nei fjernet frykten for unionen. EØS-ordningen vekker enda mindre debatt enn kriger på Balkan og i Afghanistan. Norge er bundet til overnasjonalitet uten deltakerrett, men EØS er ingen sak. Medlemskap er saken, ikke virkeligheten. Det ga voldsomt engasjement to ganger og så voldsom likegyldighet. Direktivene som former Norge som om det hadde vært medlem mobiliserer ikke.

Ingen kan hindre EU-debatt, opplyste Thorbjørn Jagland på Aps landsmøte. Men ikke-debatt var budet etter 1972 og 1994, og mer enn gjerne tiet alle. Jens Stoltenberg sier at Ap drøfter EU, det vil si medlemskap, dersom det inntrer en varig endring i opinionen. Den skal plutselig være der en morgen og meldes i nyhetene så Ap blir klar over den.

Følg regjeringen

Også norsk flyktning- og innvandringspolitikk ble plassert i ikke-debatten, i den beste hensikt, som var en naiv hensikt. Offisiell politikk markerer ytringsfrihetens sivilisasjonsgrense. Man skal til enhver tid følge regjeringen, minst.

Medieforsker Anker Brink Lund skrev «Den redigerende magt» som ledd i den danske maktutredningen og omtaler «mediernes tavshedsspiraler»: Mediene gjengav det politisk korrekte, den offisielle og gangbare strømning i de politiske og intellektuelle eliter, og overlot danskenes bekymringer til leserbrevspaltene og hatsider på internett. Leserbrevene målbar kritikken av regjeringens flyktning- og innvandringspolitikk, media gjorde det ikke. Problemene forsvant ikke av den grunn.

Knapt menes det at pressen skal overta meninger fordi mange har dem, men i Norge kom rett mening til å bety at det ble vanskelig å diskutere problemene. Høy kriminalitet i visse innvandrermiljø? Er du fremmedfiendtlig? Den religiøse sier at den som er uenig er uenig med Gud. Statens politiske og intellektuelle establishment sier at kritikeren er rasist. Folket har å holde kjeft når det er uenig. Samfunnsdebatt er elitens belæring, og fjernsynsprogram som Holmgang gamle dagers butikk hvor man kjøpte kondomer. Det vulgære kunne ikke helt forbys.

Krig ble vane på Balkan og usikkerhet vane overalt etter 11. september 2001. Alt er mulig, men alt snakkes det ikke om. Utenrikspolitikk var noe folket først møtte når tyskere i uniform dukket opp i norske gater, Norge i krig utenfor Norge ses i likhet med EUs direktiv dårlig, og i flyktning- og innvandringspolitikken må folket beskyttes mot egne meninger, så også den får være en sak for eliten. Vi henger et fargesterkt sjyrdak-teppe foran alt sammen.

OSAMA BIN LADEN: Diskré med i kamp mot hans folk?<p/> FOTO: SCANPIX