Men i alvorlige eller sørgelige sammenhenger ville det virke upassende. For noen år siden løp en tenåring på et trikketak i fart og omkom. Sørgende og sjokkerte kamerater valfartet til ulykkesstedet med blomster og lys og laget innskriften: «Rest in peace!» Det norske «Hvil i fred!» var ikke godt nok. Etter tragedien i Baneheia samlet klassekameratene seg for å søke trøst i sorgen. Hva var da mer naturlig i vår tid enn at norske 8— og 9-åringer sang engelske sanger? Det er godt og riktig at skolene gjennomfører et program med sorgarbeid i tiden etter ulykker og dødsfall. Men det er underlig å lese hvilke sanger man brukte etter Åsta-ulykken ved en skole i Østerdalen: «In the Mood», «Rock around the Clock» og en lang rekke andre dansemelodier fra USA. Mange av disse er fantastisk gode som dansemelodier! Man kan vanskelig sitte stille når noen av dem spilles godt! Men som sørgesalmer??

Vi har en rik, norsk salmeskatt skrevet av bl.a. Petter Dass, Kingo, Blix, Grundtvig, Landstad, Ellingsen og Bjørn Eidsvåg: «Eg kan'kje grina for deg. Du må grina han sjøl. Men eg skal grina med deg!» Har ikke norske lærere i norske skoler som oppgave å formidle norsk kultur til den oppvoksende generasjon? Til kulturarven hører også den norske poesi og musikk som i hvert fall tidligere var naturlig å bruke i sorgsituasjoner. Jeg har vanskelig for å forestille meg at sørgende finner det trøsterikt å synge «Rock around the clock tonight».

OLE DANBOLT