Av Harald Erichsen, styreleder i NHO Hordaland

En strategi som er mer enn et svar på trusler, som er offensiv og legger vekt på muligheter, som løfter blikket og kan skape entusiasme.

I tidligere debattinnlegg i Bergens Tidende har undertegnede påpekt noen sentrale faremomenter ved den senere utviklingen i norsk næringsliv. Situasjonen er nå dramatisk for store deler av konkurranseutsatt næringsliv:

  • Vi har et rentenivå som ligger om lag 4 prosentpoeng høyere enn andre land.
  • Lønnsveksten har siden 1998 vært 1-2 prosent høyere per år enn i de andre OECD-landene.
  • Kronekursen har styrket seg mot våre viktigste handelspartnere med over 7 prosent siden nyttår og hele 15 prosent de siste to årene.
  • Arbeidsledigheten øker. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi miste hele 50.000 industriarbeidsplasser i tidsrommet 1998-2004.

Ulike aktører har de siste ukene kommentert denne akselererende utviklingen og noen har sågar hevdet at den må ses som en naturlig prosess der de som ikke er konkurransedyktige nok, skaller av. Man skal nok ikke se bort fra at konjunkturene kommer som et beleilig påskudd for noen som likevel ville gått under. Men for det store flertallet av norske eksportbedrifter blir dette helt forfeilet. Problemet med norske rammevilkår for næringslivet er at helheten ofres til fordel for alle enkeltsakene. Når det overordnede målet om «hele folket i arbeid» tapes av syne, sager vi over grenen vi sitter på.

Representanter for næringslivet har i frustrasjon over tingenes tilstand etterlyst både industristrategi, eksportstrategi og importstrategi. Det vi trenger er en konkurransestrategi, en strategi for hvordan forholdene skal legges til rette for at næringsliv som konkurrerer på det internasjonale marked, og som konkurrerer hjemme mot utenlandske konkurrenter, skal kunne hevde seg. En strategi som er mer enn et svar på trusler, som er offensiv og legger vekt på muligheter, som løfter blikket og kan skape entusiasme.

International Institute for Management Development, (IMD's) World Competitiveness Report 2002 viser at Norge sin konkurranseevne ligger langt bak den til våre viktigste handelspartnere og konkurrenter. Av de 49 landene som blir vurdert i analyser plasseres Norge på en 17. plass. Dette er tre plasser bedre enn for 2001, men langt fra våre viktigste handelspartnere og konkurrenter. Alle de andre nordiske landene ligger godt foran Norge. Norge er et land med høy levestandard som skårer høyt på helse og miljø og forhold som belyser vår utenriksøkonomi. Samtidig trekker flere viktige faktorer som prisnivå og skattenivå ned.

Finland derimot, befester sin stilling som ett av de mest attraktive land å investere i Europa. Bare USA er mer attraktiv ifølge IMDs konkurranseevnerapport for 2002.

EU har lagt opp en ambisiøs strategi for å sikre fred og stabilitet i Europa. En viktig del av denne strategien er å bedre forholdene for verdiskapning, den såkalte Lisboa-strategien. Og det er store ambisjoner. På EUs rådsmøte i Lisboa i mars 2000 ble det vedtatt at EU innen 2010 skal være verdens mest konkurransedyktige, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomi tuftet på et bærekraftig og sosialt grunnlag. Her retter en oppmerksomheten mot forhold som næringsvennlige rammebetingelser, forskning og utvikling, utdanning og opplæring, bærekraftig samfunnsutvikling, sosial trygghet og inkludering.

Innenfor Lisboa-strategien er målet for forskning og utvikling 3 prosent av landenes BNP. Norge bruker i dag 1,7 prosent BNP og er tilfreds med ambisjonen om å komme opp på det nivå OECD-landene er i dag — 2,3 prosent. De som syns dette er svære greier bør notere seg at Finland i dag bruker ca. 3,5 prosent og Sverige er helt oppe i 3,9 prosent av BNP til forskning og utvikling.

Regjeringen har foreslått å fjerne de begrensningene som nå ligger på ordningen med skattefradrag for bedriftenes FoU. Dette vil gjøre ordningen mer i tråd med innstillingen fra Hervig-utvalget. NHO er svært positive til dette forslaget og håper Stortinget nå følger opp i budsjettbehandlingen.

Finansdepartementet har nå nedsatt et utvalg som skal se på konkurranseutsatt sektor i lys av endrede internasjonale konjunkturer og konsekvensene av handlingsregelen og pengepolitikken for norsk næringsliv. Oppmerksomheten rettes mot hvor mye konkurranseutsatt sektor skal bygges ned.

Det er betimelig at Finansdepartementet setter betingelsene for konkurranseutsatt næringsliv på dagsordenen. Men innfallsvinkelen er i utgangspunktet defensiv, til forskjell fra den offensive orientering som andre, og ikke minst EU, har.

Internasjonale observatører karakteriserer norsk næringspolitikk som preget av skippertaksmentalitet. Når vi ser en mulighet, eller når vi føler oss på defensiven, mobiliserer vi. Men på det jevne er vi opptatt av de nære ting.

Samtidig preges norske medier av en «konsekvens-journalistikk» som skal bryte ned sakskompleksene og vise konsekvensene for enkeltmennesket. I teorien kanskje prisverdig. Men resultatet blir lett at helheten pulveriseres og de overordnede mål tapes av syne. Man ender med «alles kamp mot alle». I stedet for å være ensidig opptatt av fordeling, bør vi nå legge vekt hvordan vi skal skape verdier - i erkjennelse av at hvis vi blir stående i ro, vil andre dra ytterligere ifra.

En konkurransestrategi kan være et godt utgangspunkt, og de grunnleggende elementer er ikke vanskelig å få på plass.

  • En tilpasset økonomisk politikk (lønninger, priser, rente og valutakurs) *Internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser (lovverk, skatt osv.) *Et godt samspill mellom det offentlige og næringslivet

Det viktigste er å erkjenne og ta konsekvensen av at Norge er, og i overskuelig tid kommer til å forbli, et høykostland. Følgelig må vi overlate arbeidsintensiv virksomhet til andre, og konsentrere oss om verdiskapning som krever høy kompetanse, samt virksomhet som har høy automatiseringsgrad og som krever større investeringer.

Forestillingen om «norske eiere» er en illusjon. Vår tids næringsliv er internasjonalt, og investeringer kanaliseres dit de gir mest avkastning. Skal Norge få et næringsliv med høy automatiseringsgrad og produksjonsanlegg som krever kapital, må det være gunstig å investere i Norge - for alle investorer.

I disse tider velger norske foretak å ekspandere i utlandet. Andre land er rett og slett mer attraktive enn Norge for så vel norsk som utenlandsk kapital. Spesielt gjelder dette kunnskapsbasert verdiskaping som ikke er tilknyttet naturressurser. Hva kan Norge gjøre for å bli mer attraktiv?

I samsvar med NHOs næringspolitiske program 2001-2005 er følgende områder de viktigste for å bidra til «livskraftige regioner i et konkurransedyktig Norge»:

  • Konkurransevilkår (markeder som fungerer, skattepolitikk, en effektiv offentlig sektor)
  • Arbeidsmarked (tilgang på arbeidskraft) *Infrastruktur (veier og annen fysisk infrastruktur, IKT) * FoU og Kompetanse (grunnlag for innovasjon, kvalifisering av arbeidskraft)

Norge var mer attraktive (relativt) for utenlandske investorer på slutten av 1980-årene enn perioden 1998-2000. Sverige har lykkes veldig bra på dette området og EU-snittet er også langt høyere enn for Norge. Årsaker som kan trekkes frem er bl.a. bedriftsbeskatning, avskrivningsregler, mangel på kunnskapssatsing og FoU, for dårlig infrastruktur og at Norge ikke ble EU-medlem.

Det er fristende å sammenlikne med eventyret «Alice in Wonderland» hvor Den røde dronning måtte gå fortere og fortere for å kunne forbli på samme sted. Det er slik verden er - er man fornøyd med å være der man er, sakker man akterut.