Vi har bestemt at langrenn er stort, eller snarere har plasseringen langt mot nord, geografien, klimaet, tradisjonene, forfedrene og den nedarvede kulturen bestemt det for oss. Slik har det seg at man kan komme til en liten landsby i de italienske Dolomittene en dag i februar og oppdage at om det ikke hadde vært for de rustrøde klippene, de grå murhusene og de høye, ranke grantrærne som distriktet er så stolt over, så kunne du ha vært i en hvilken norsk dal som helst. En hvilken 17. mai som helst.

Her er det norsk nesten alt sammen. Norske flagg, norsk jubel, norske nikkerser, luer, skjerf og gensere. Norske samtaler. Og på skistadion fylles først én, så enda en tribune med nordmenn, som snart blir tilsnakket av en speaker som er norsk. Og til slutt får alle nordmenn akkurat det som alle nordmenn er kommet for: En norsk vinner, og enda en medalje på kjøpet.

DET KAN VÆRE GANSKE DEILIG å være norsk, men det kan bli i meste laget norsk også. Iallfall til utland å være, og i særdeleshet til en internasjonal idrettskonkurranse å være. Men det er en grei og betimelig påminnelse om at det er en ganske liten familie på planeten vi tilhører, vi som synes det er stas å legge i vei på plankene våre innover i skogen eller fjellene.

Slik er det ikke til å undres over at vi er blitt flinke, at vi har fostret noen enere og blitt jevnt over best i verden.

Det er ingen forbrytelse å være best, og for Bente Skari er det ingenting annet å gjøre enn hennes beste. At det alltid og så godt som uten unntak holder til gull, er hennes lykke, men et stykke på vei er det sportens ulykke.

For langrenn er som kjent en liten gren, og dens utbredelse stimuleres ikke av slik dominans over tid. Når utøvere trekker seg fra konkurranser fordi de føler seg sjanseløse mot en annen utøver, som italienske Gabriella Paruzzi gjorde på åpningsdagen, er det et ganske sterkt signal om at klasseforskjellen er blitt et problem.

Det er ikke noe som helst i veien med Bente Skari. Hun er bare best. Best trent, best teknisk, sterkest, raskest og mest utholdende. Unik. Det er hun blitt takket være sitt talent, sin tålmodighet, sin innstilling og makeløse psyke. Og så langt vi er i stand til å vite, har hun nådd sitt nivå ved hjelp av lovlige midler og metoder.

I TILLEGG ER DE AVSLØRT, borte og satt ut av spill, iallfall noen av dem som tok snarveier og jukset seg til kapasitet og prestasjonsnivå. Også det har bidratt til Bente Skaris utilnærmelighet.

Etter en åpningsdistanse med tilløp til spenning om utfallet, ble differansene mer normale i går, og mellom Hilde Gjermundshaug Pedersen på tredje, og Gabriella Paruzzi på fjerde, skilte det en liten osean. For sporten hadde det ikke gjort noe med et sitrende tett og spennende spurtoppgjør også blant jentene, men i de konkurransene hvor man har valgt å beholde den gammeldagse intervallstarten mister man uansett mye av dramaet.

Etter to dager med fellesstart, var gårsdagens øvelse en solid nedtur sett fra tilskuerplass. Det er lett, og jeg tror det er tvingende nødvendig, å erkjenne at den konkurranseformen som vi nordmenn har sloss mot med nebb og klør, ikke bare passer oss, men også er den eneste rette for fremtidens langrenn.

Med mindre vi vil bli helt alene med nasjonalsporten vår.